Arkitektnytt

Mandag 27. september lanserte NLA sin nye bok, «Ny norsk landskapsarkitektur». Dette innlegget tar ikke for seg boken, kun omslaget, slik det er med det første møtes sødme.

 

Hva har så det med Friedrich å gjøre? Vel, den første assosiasjon jeg fikk når jeg så omslaget med bilde av en vandrer på et tak, var nemlig Friedrich, og hans bilde av en vandrer, som vandrer og ser ut over jordens tak.

 

Nå har muligens verken Stabel/Jørgensen eller Snøhetta hatt Friedrich i tankene i sine henholdsvis bok- og byggverk, men det får jeg.

 

For ikke nok med at Friedrich maler vandreren, han maler seg selv, portrettert som vandreren, som ser ut over tåkehavet, ryggvendt til publikum, og fører oss inn i hans sfære.

 

Her omskaper Friedrich landskapet til et medium for tanke, refleksjon, noe spirituelt og guddommelig. Denne ensomme vandreren er nærmest som et sinnbilde av romantikkens landskapssyn og mennekelengsel i møte med den besjelede natur og kunstnersjelen.

 

Det er gestaltningen i det storslagne og uendelige landskapet, langt fra sivilisasjonen. En katarsis for sjelen i det uberørte og guddommelige, hvor sjelen underbevisst erindrer en opprinnelig væren i skjønnet. Denne sjelens lengsel tilbake til sitt opphav i en naturgitt, opprinnelig og høyere skjønnhet, som sjelen engang skuet, men som vi nå, ved fallet, er skilt fra.

 

Samtidig gir det en følelse av tomhet og litenhet i det uendelige og overveldende, ikke nødvendigvis vakkert, men denne skrekkblandete fryd som lokker og skremmer. Det er sublimt.

 

Jeg antar at det er en fortolking i bildet. Som kunsthistoriker vil jeg i alle fall gjerne at det skal være det, for bilder formidler. Da leser jeg vandreren på omslaget som et sinnbilde av landskapsarkitekten.

 

Er det rett og slett en ørkesløs vandring i et grått stenhav, forlatt av alle? En krass og kritisk kommentar til dagens landskapsarkitektur. Er landskapsarkitekten den ensomme cowboy mot solnedgangen, på sin ferd som en grublende flanør på vei ut i tåkehavet, en metafor for en usikker fremtid uten et klart mål, men som søker en ubestemt retning?

 

Eller snarere, og forhåpentligvis: Landskapsarkitekten som både er mester over det urbanerurale, menneskeskapte landskapet, men samtidig også er i og med det. Landskapsarkitektens verk som gir mennesket mulighet til igjen å skue et glimt av den opprinnelige skjønnhet i et nyfortolket, romantisk landskapssyn.

 

Tore Edvard Bergaust, MNLA // Dosent, Institutt for landskapsplanlegging UMB