Carlsens seminar
Jan Carlsen lurer i Arkitektnytt 03/2009 s. 29 sterkt på min «agenda» for å ha skrevet en «tendensiøs» kritikk av hans seminar i Litteraturhuset 07.02.09, men han forsvarer ikke selve seminaret på ett eneste punkt. Han henviser til programmet, men dette dokumentet viser jo nå i etterpåklokskapens kranke blekhet bare hvorfor det måtte gå galt. Feilen ved seminaret var etter min mening at nettopp programmets lett pretensiøse og tendensiøse løfter forble uinnfridde, kanskje forutsigbart, men skuffende nok til å skrive som jeg gjorde.
På seminaret hørte jeg:
- ingenting direkte om arkitektur, bortsett fra i Torgeir Rebolledo Pedersens prolog og i Ingerid Helsing Almaas muligens fenomenologiske tilnærmingsforsøk, samt i Karl Otto Ellefsens nøddefinisjoner
- ingenting om «sosiale og kulturelle aspekter»
- ingenting om «snevre stygt/pent-meninger»
- ingenting om arkitektur som «den høyeste form for brukskunst»
- ingenting om skrivekunst, in casu: «kunsten å skrive om arkitektur»
- ja, ingenting om «skrivemåter» i det hele tatt, bortsett fra i det morsomme sammenstøtet mellom Mari Lending og Øyvind Holen vedrørende ordet «diskurs».
Opplegget manglet tydelige fokus (ildsteder). Derfor snakket folk forbi hverandre, på tomgang, om tilfeldige ting, «med vidt forskjellige syn på hvor høy terskelen inn i arkitekturdebatten skal være» (Julie Sjøwall Oftedal i AN 02/2009 s. 20).
Med så mange kompetente mennesker invitert burde Carlsen ha konsentrert seg om et klart hovedspørsmål.
Her er noen forslag:
- arkitekturens språk og estetikker for leg og lærd som nødvendig bakgrunn for å skrive om arkitektur
- forskjellen på skrivemåter i fagpressen og dagspressen
- klassestandpunkter i arkitekturjournalistikken
- arkitekturskribenten som medium? (kanskje er alle som skriver bortimot identitetsløse medier, slik Holen krever å bli oppfattet?)
- hvor kommer idéer om arkitektur fra?