Debatt
Bygde-Norge blir europeisert. Hvorfor?
Røyne Kyllingstad
18. oktober 2007
Sant å si, jeg begriper det egentlig ikke. Disse innflytterne forlater tettbygde og forbilledlig urbane strøk der hjemme. Og søker seg hit, helt frivillig, til for eksempel nesten folketomme Østerdalen. Der folketettheten er mellom 1 og 2 personer per kvadratkilometer.
Ifølge statistikken et tilstrømmingen akselererende. Alene Høgskolen i Hedmark har medarbeidere fra hele 15 forskjellige nasjonaliteter, melder Hamar Arbeiderblad i sitt lørdagstillegg (HA-pluss) 15. september. Størst tetthet er det på den lille avdelingen Evenstad skog- og utmarkshøgskole. (Den er så liten at den ikke engang står med eget navn i telefonkatalogen.) Her finner vi sju nasjonaliteter: en italiener, en sveitser, en tysker, en nederlender, to briter, en danske og tre svensker. Flere av kursene på skolen har en så internasjonal studentrekruttering at all undervisning foregår på engelsk. I masterstudiet «Master in Applied Ecology» er engelsk også skolens arbeidsspråk.
Noen av disse utenlandske familiene har vært her i mange år. For eksempel Barbara Zimmermann og Michel Döttre fra Sveits/Tyskland. De har kjøpt seg småbruk. Og fått flere barn der. Så det er tydelig at i alle fall de satser på å bli.
Mer forunderlig, kanskje, er nederlendernes interesse for å drive campingplasser i distriktet. I Åmot alene gjelder det fire bedrifter. Og innflytterne tilpasser seg den typisk bygde-norske kombinasjonsdrift. Man kan jo ikke leve året rundt bare på campinggjester. Særlig ikke hvis sesongen er regnfull. Men de glir inn i bygdemiljøet. Trives der. Og overlever økonomisk.
Wilma og Harold Jobing hadde begge gode stillinger i Nederland, han jobbet med logistikk og hun som ortoped.
– Landskapet her i Sør-Østerdal passer oss perfekt. Og så nyter vi stillheten om kvelden! Vi har funnet drømmestedet, sier de.
Og nå er Harolds bror Edwin på utkikk etter jobb. Han har yrkeserfaring både som seniorleder i et IT-firma, som daglig leder av et postkontor med 25 ansatte – og som bygningshandverker.
Andre kommer hit som godt voksne. Eksempelvis Paul Cristian og Lilliane Nadorp. Han ble på 60-tallet headhuntet fra Nederland til Tyskland, som spesialist på fargefoto.
– Vi var de første i Europa som lagde store fargekopier for det profesjonelle marked, forteller Paul stolt til HA.
Nå koser han seg med å guide nederlandske og tyske fluefiskere.
– Vi glemmer aldri mottakelsen vi fikk da vi kom med flyttebil fra Tyskland i 2000. Halve Atna var møtt fram for å hjelpe til med å bære flyttelasset inn i huset.
Og med det gikk en 40 år gammel drøm i oppfyllelse. For så lenge siden er det at familien begynte å feriere på Atna. De visste, med andre ord, hva de flyttet til.
Ellers melder lokalavisene heromkring at både Elverum og Søndre Land har fått en somalisk kvinne valgt inn i kommunestyret. Dette nevnt for å illustrere at også folk utenfor EU finner bygde-Norge verdt å satse på.
Selvsagt er ikke slike utplukk fra ei lokalavis noe «bevis» på landsbygdas fortreffelighet. Men de forteller i klartekst at noen, selv velutdannede europeere, trives bedre på bygda enn i byen.
Som planleggere burde vi interessere oss for hvorfor. Vi har tross alt ansvar for hele landet, og for alle kulturelle og sosio-økonomiske lag av befolkningen. Ikke bare for våre urbane meningsfeller.
Noen av disse utenlandske familiene har vært her i mange år. For eksempel Barbara Zimmermann og Michel Döttre fra Sveits/Tyskland. De har kjøpt seg småbruk. Og fått flere barn der. Så det er tydelig at i alle fall de satser på å bli.
Mer forunderlig, kanskje, er nederlendernes interesse for å drive campingplasser i distriktet. I Åmot alene gjelder det fire bedrifter. Og innflytterne tilpasser seg den typisk bygde-norske kombinasjonsdrift. Man kan jo ikke leve året rundt bare på campinggjester. Særlig ikke hvis sesongen er regnfull. Men de glir inn i bygdemiljøet. Trives der. Og overlever økonomisk.
Wilma og Harold Jobing hadde begge gode stillinger i Nederland, han jobbet med logistikk og hun som ortoped.
– Landskapet her i Sør-Østerdal passer oss perfekt. Og så nyter vi stillheten om kvelden! Vi har funnet drømmestedet, sier de.
Og nå er Harolds bror Edwin på utkikk etter jobb. Han har yrkeserfaring både som seniorleder i et IT-firma, som daglig leder av et postkontor med 25 ansatte – og som bygningshandverker.
Andre kommer hit som godt voksne. Eksempelvis Paul Cristian og Lilliane Nadorp. Han ble på 60-tallet headhuntet fra Nederland til Tyskland, som spesialist på fargefoto.
– Vi var de første i Europa som lagde store fargekopier for det profesjonelle marked, forteller Paul stolt til HA.
Nå koser han seg med å guide nederlandske og tyske fluefiskere.
– Vi glemmer aldri mottakelsen vi fikk da vi kom med flyttebil fra Tyskland i 2000. Halve Atna var møtt fram for å hjelpe til med å bære flyttelasset inn i huset.
Og med det gikk en 40 år gammel drøm i oppfyllelse. For så lenge siden er det at familien begynte å feriere på Atna. De visste, med andre ord, hva de flyttet til.
Ellers melder lokalavisene heromkring at både Elverum og Søndre Land har fått en somalisk kvinne valgt inn i kommunestyret. Dette nevnt for å illustrere at også folk utenfor EU finner bygde-Norge verdt å satse på.
Selvsagt er ikke slike utplukk fra ei lokalavis noe «bevis» på landsbygdas fortreffelighet. Men de forteller i klartekst at noen, selv velutdannede europeere, trives bedre på bygda enn i byen.
Som planleggere burde vi interessere oss for hvorfor. Vi har tross alt ansvar for hele landet, og for alle kulturelle og sosio-økonomiske lag av befolkningen. Ikke bare for våre urbane meningsfeller.