Arkitektnytt

Byplanlegging, byutvikling, byforming, bylivsenter, byverksted, bylab, by, by, by! Arkitekter engasjerer seg i byutvikling, arbeider med hvordan det er å leve i byen og forsker på by og urbanitet. Unike bygdesamfunn tilbys lite: rasteplasser, vakre hytter og generiske visjoner om «bygdeby».

 

Forståelsen av bygd som samfunn, som relasjon mellom mennesker og sted, ligger langt bak fokuset på by.

På Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo heter instituttet med mest fokus på planlegging Institutt for urbanisme og landskap. Forsker de noe på det rurale samfunnet der?

 

Da Norske arkitekters landsforbund (NAL) oppsummerte sitt prosjekt Framtidens bygder virket resultatet forhåndsbestemt av premissene og utvalget av caser: Hvordan kan bygda bli mer som byen?

 

Byfokuset tydeliggjøres ytterligere når prosjektene Framtidens bygder og Framtidens byer nå har lagt grunnlaget for det nye Bylivsenteret. Dette skal være NALs kompetansetilbud mot norske kommuner. Hvor ble det av bygdelivet? Skal NAL ha kompetanse på det?

 

Når det eneste verktøyet man har er hammer, ser alt ut som spiker, heter det. Vi må være i stand til å se bygdesamfunn som noe annet enn mangel på urbane kvaliteter. Bygda er ikke bygdesentrenes urban sprawl eller suburbia.

 

Bygd er ikke by, heller ikke småby eller tettsted. Bygd er samfunn i natur- og kulturlandskap. Bygd er samfunn vokst ut av jordbruk, skogbruk og fiske, med tilhørende støttefunksjoner og videreforedling, kultur, stedsforming og byggeskikk. Det er samspill mellom mennesker og fysisk verden utviklet over lang tid. Norske bygder er hjem for tusenvis av nordmenn og her finnes mangfoldige kvaliteter å foredle i stedsutvikling.

 

Bygd kan heller ikke analyseres som om det var by. I by blir man raskt vant til en mengde offentlige og kommersielle tilbud. På bygda er man mer deltager i enn konsument av lokalmiljø, på godt og vondt. Kommunen, næringsliv og eiendomsutviklere er viktige aktører når vi arbeider med by. I ei bygd kan gårdene og frivilligheten være vel så viktige aktører for å forstå hvordan folk lever sammen, og hva man har å bygge videre på. I hvor mange stedsanalyser har urbanister konkludert med at det mangler sosiale møteplasser? Jeg tror ikke de vet hvor de skal lete.

 

I Oslo bytter folk bolig hvert sjette år. Selv er jeg sjette generasjon på Sendstad. På bygda er ikke det unikt. Vi snakker om hus bygget av forfedre, om hva en kan tilføre gården på et kort liv, om langsom bygging av jordsmonn og det generasjonsoverskridende beitemønsteret til sauene våre. Familie som til vanlig bor i ulike byer møtes på gården. Også byfolks hytter på bygda blir steder med lengre kontinuitet i liv enn boligene deres. Natur, kulturminner, lokalsamfunn og kanskje all god arkitektur har kvaliteter som er næret av tid. De fleste byene våre er unge sammenlignet med bygdene. Hvorfor er ikke bygd relevant når Arkitekturtriennalen studerer tilhørighet?

 

At fortetting av by er mer bærekraftig enn spredt by gjør det ikke nødvendigvis riktig å sentralisere bygda. Stadige forslag om det vitner om hvor mye mer vi aksepterer by på byens premisser enn bygd på bygdas premisser. Kan man leve bærekraftig på bygda? Det bør utforskes med utgangspunkt i bygdas og bygdesamfunnets kvaliteter. Noen utgangspunkt kan være: Bruk og transformasjon av eksisterende hus, distribueringssystem for lokale produkter, avfallshåndtering, økosystemtjenester, selvbygging, grønne næringer, industriell symbiose, liv nærmere natur, kollektive løsninger og frivillighetsdrevne prosjekter.

 

Norske bygdesamfunn står ovenfor mange unike utfordringer og de står ovenfor mange av de samme utfordringene som byer og tettsteder, men med helt andre utgangspunkt. Bygda trenger arkitekturfaglighet. Med eller uten NAL trenger vi et fagmiljø som kan bistå norske kommuner i utvikling, videreutvikling og aktivisering av bærekraftig bygdeliv.