Arkitektnytt

Det er lett å legge skylda på klimaendringene, skriver «Le Figaro» dagen etter. Men slike voldsomme regnskyll er ikke noe nytt fenomen. Det som er nytt er at mer og mer av områdets overflate blir urbanisert. Lagt under asfalt som vi gjerne sier det på norsk. Dermed mister store områder muligheten for å absorbere vann på en naturlig måte.
 

Som et eksempel nevner professor i geografi ved universitetet i Nice, Christine Voiron-Canicio den lokale arealplanen for d’Antibes. Den er helt uten antydning av natur- og landbruksområder. («La notion de "zone agricole" n’xiste même plus…»).
 

Slik form for byplantenking resulterer i tapte menneskeliv, og store materielle skader. Løsningen er enten å trekke med seg omlandet og dets jord- og skogbruk inn i byplantenkingen. Eller å satse på en dramatisk omlegging av avløpssystemet i store områder, omfattende både tettbyen, villaområdene og næromlandet. Skal ombyggingen kunne bli effektiv vil den kreve enorm innsats både av kapital og anleggsarbeid. Kostnader som trolig blir adskillig høyere enn å trekke med seg naturnæringene i planleggingen av byens framtidige utvikling.
 

Noe å tenke på for norske planleggere også? Nedbøren øker fra år til år. Tette overflater likeså. Og stadig større områder grøftes, både i skog og mark. Det blir mye flom av slikt. Kort sagt, byen må alene av den grunn i en helt annen grad enn i dag inkludere sitt omland i byplanleggingen.
 

Godt bymiljø er mer enn urban design og god kollektivtransport. Det omfatter også en vel fungerende nedbørkontroll. Det er umulig uten i et samvirke med byens «zones agricole».