Debatt
BSR - faglig og moralsk
Ingvar Mikkelsen
9. april 2010
Våren 1940 ble som kjent en rekke norske tettsteder og byer bombardert og satt i brann av tyskernes Luftwaffe. I ruinene begynte lokale krefter straks å planlegge gjenreisningen, og fikk meget tidlig hjelp av Brente Steders Regulering (BSR), en organisasjon opprettet 1. juni 1940 av det norske Administrasjonsrådet.
Tanken var at byplanleggingen skulle gjennomføres av norske krefter med minst mulig tysk innblanding. Sverre Pedersen (1882-1971), professor ved Arkitektavdelingen ved Norges Tekniske Høgskole, ledet BSR helt frem til frigjøringen, og planene for de i alt 27 ødelagte stedene i Norge ble konsekvent fulgt under gjenoppbyggingen etter krigen.
Høsten 1945 ble professor Pedersens forelesninger ved NTH boikottet av studentene, og han ble ekskludert av Norske Arkitekters Landsforbund for to år. Reaksjonene er forståelige ut fra de sterke følelsene som rådet like etter frigjøringen. Gode nordmenn var ikke bare opprørt over kontant landssvik, men alt som smakte av «stripet» samrøre med okkupasjonsmakten. Men var fordømmelsen av Sverre Pedersen tilstrekkelig gjennomtenkt? Rettferdig? Ugjenkallelig?
Butenschøn beskriver ikke BSRs byplaner analytisk, men fremmaner et groteskt bilde av dem ved hjelp av løsrevne uttalelser, først og fremst fra frigjøringsåret 1945. Han siterer den norsk-danske arkitekten Edvard Heiberg, som syntes torget i Molde virket som et «germansk(e) forum romanum, (.) beregnet paa at inngyde respekt og lydighed, paa at imponere en maabende passiv, heilende masse», og i Steinkjerplanen så Heiberg bare «siegesalleer og aufmarschplätze i forskellige varianter». Arkitekt John Horntvedt siteres blant annet på at BSRs byplaner generelt var preget av en «forloren monumentalitet» som «ikke på noen måte kan godtaes som uttrykk for en demokratisk samfunnsordning».
Sitatene må etter min mening tolkes som typiske uttrykk for den feberaktige stemningen som flammet opp i Norge etter tyskernes kapitulasjon. Man så nazistiske spøkelser over alt, også i BSR-planene, hvor klassisistiske form- og romdannelser som hadde vært dyrket av både Pedersen og Harald Hals i hele mellomkrigstiden, fremstod som «stive» og «germanske» og det som verre var. At Pedersens store produksjon av byplaner fra 1910 av også var modernistisk preget, tydelig inspirert av for eksempel Camillo Sitte, Ebenezer Howard og Le Corbusier, ble fortrengt.
Butenschøn nyanserer riktignok sitt skremmebilde av BSR-planene med et sitat etter arkitekt Erik Rolfsen (som ble leder av BSR etter krigen), der BSR-planene karakteriseres som «typiske Sverre Pedersen-planer etter mønster av den plantype som ble innført internasjonalt gjennom hagebybevegelsen i begynnelsen av århundret», men ingen momenter i denne retning, som eksempelvis alminnelige humanistiske idealer eller elementære, moderne ideer om sonedeling, et rasjonelt trafikksystem, sunne boliger med sol, lys og luft, det best mulige, visuelle forhold mellom byen og dens landskapsrom, blir formidlet av Butenschøn.
Det Butenschøn synes mest oppsatt på, er å la leseren få sterkest mulig mistanke om at BSR-planene var nazistiske. Han lar nazismen henge i lufta som et stort, uklart og pirrende spørsmål.
Han mer enn antyder at planene var påvirket fra Berlin. Han henviser til at «hele BSR med en gruppe arkitekter, 17 i alt» i november 1940 dro på studietur til Tyskland og Berlin, der Pedersen, ifølge sitt eget referat, la frem de norske byplanene som var utarbeidet med en del «forandringsforslag i den retning som var angitt av Oberbaurat Stephan» (Albert Speers utsendte arkitektmedarbeider til Norge). Ved avreise fra Berlin ble det, ifølge Pedersen, meddelt «at de fremlagte endringsplanene var godtatt og at BSR fortsetter sitt arbeid med den videre utforming og detaljering».
Leseren får inntrykk av at tyskerne var de bestemmende for planene, i alle fall med hensyn til prinsippene, men Butenschøn unnlater totalt å gå inn i spørsmålet om hva tyskernes faglige påvirkning egentlig bestod i. Han er gjennomført uklar både med hensyn til BSR-planenes konsistens og hvorvidt BSR ble konkret presset eller ikke av Hans Stephan og Albert Speer.
Butenschøn burde etter min mening beklage sine nedlatende uttrykk à la «tysk kosmetikk» om BSRs planer, og han burde distansere seg fra Heiberg- og Horntvedt-sitatene ovenfor. (Guidene i Kristiansund burde slutte å underholde intetanende turister med at byplanen deres ble tegnet av selveste Albert Speer.)
Er det ikke på tide at byplanene som BSR laget under krigen endelig godkjennes som et kapittel i norsk arkitekturhistorie, og at Sverre Pedersens ry som fagmann får gjelde uavkortet? Hva med moralen til Sverre Pedersen som norsk statsborger? Hva med reisen til Berlin høsten 1940? Hvorfor forlot han ikke sin lederjobb i BSR i protest mot okkupasjonsmaktens tiltagende tyranni?
Butenschøn spør kåserende: «Gikk han for langt, var han kollaboratør, eller var han bare en engasjert og pragmatisk fagmann, kanskje politisk naiv (.)?» Også her burde Butenschøn vært fastere i talen. Pr. definisjon var Pedersen kollaboratør. Han godtok jo Oberbaurat Hans Stephans formelle kontroll.
Men var han landssviker? Nei, i 1945 ble han hverken siktet for landssvik eller relegert (bortvist) fra sitt embete ved Norges Tekniske Høgskole. Grunnen til det er etter min mening opplagt: Pedersen og BSRs folk gjennomførte en kollaborasjon som var legitim sett med norske øyne. Arbeidet sikret de bombede byene norske planer for gjenoppbyggingen.
Jeg antar at historikerne vil kunne bevise at dette var godkjent av regjeringen og Kongen i London. Alle medarbeiderne i BSR ble så vidt jeg vet holdt utenfor domstolenes landssvikoppgjør. I tillegg vil jeg fremheve ytterligere to indikasjoner: For det første arbeidet ovennevnte Erik Rolfsen en tid i BSR med regjeringens godkjennelse (Rolfsens uttalelse til undertegnede i 1991) før han selv dro til London og ledet Gjenreisningskontoret der, i 1943-45.
For det andre kan man lese i Adresseavisens referat mandag 29. august 1945 fra Kong Haakons første besøk i Trondhjem etter krigen: «Ved middagsbordet klokken 20 lørdag hadde Hans Majestet en gjest, nemlig arkitekt, professor Sverre Pedersen.»
En byplanfaglig og moralsk diskusjon om BSR-arkitektenes samarbeidslinje overfor tyskerne må selvfølgelig baseres på bredest mulig dokumentasjon, blant annet i både NALs og Londonregjeringens arkiver, samt i tyske, og konklusjonene kan man naturligvis ikke forutsi. Én ting synes imidlertid sikkert: Diskusjonen vil høyst sannsynlig føre til en helt nødvendig, mer fordomsfri vurdering av BSR og Sverre Pedersens arkitekturhistoriske innsats under krigen.
Høsten 1945 ble professor Pedersens forelesninger ved NTH boikottet av studentene, og han ble ekskludert av Norske Arkitekters Landsforbund for to år. Reaksjonene er forståelige ut fra de sterke følelsene som rådet like etter frigjøringen. Gode nordmenn var ikke bare opprørt over kontant landssvik, men alt som smakte av «stripet» samrøre med okkupasjonsmakten. Men var fordømmelsen av Sverre Pedersen tilstrekkelig gjennomtenkt? Rettferdig? Ugjenkallelig?
Det diffuse bildet av BSR
To mannsaldre senere omtales Sverre Pedersen riktignok som «den mest betydelige byplanlegger i Norge i første halvdel av 1900-tallet» (Jonny Aspen i PLAN 5-6/1999, s. 22), men det råder fremdeles en utbredt usikkerhet rundt BSR og Pedersens rolle under krigen. Senest i Peter Butenschøns temarike bok Byen. En bruksanvisning (Oslo 2009) fremtrer usikkerheten i full tåke. I kapittel 4: «Skygger og lys over Norge», som jeg ikke kan se at noen av anmelderne har kommentert, leverer Butenschøn et nesten konturløst bilde av Pedersen og BSRs historie.Butenschøn beskriver ikke BSRs byplaner analytisk, men fremmaner et groteskt bilde av dem ved hjelp av løsrevne uttalelser, først og fremst fra frigjøringsåret 1945. Han siterer den norsk-danske arkitekten Edvard Heiberg, som syntes torget i Molde virket som et «germansk(e) forum romanum, (.) beregnet paa at inngyde respekt og lydighed, paa at imponere en maabende passiv, heilende masse», og i Steinkjerplanen så Heiberg bare «siegesalleer og aufmarschplätze i forskellige varianter». Arkitekt John Horntvedt siteres blant annet på at BSRs byplaner generelt var preget av en «forloren monumentalitet» som «ikke på noen måte kan godtaes som uttrykk for en demokratisk samfunnsordning».
Sitatene må etter min mening tolkes som typiske uttrykk for den feberaktige stemningen som flammet opp i Norge etter tyskernes kapitulasjon. Man så nazistiske spøkelser over alt, også i BSR-planene, hvor klassisistiske form- og romdannelser som hadde vært dyrket av både Pedersen og Harald Hals i hele mellomkrigstiden, fremstod som «stive» og «germanske» og det som verre var. At Pedersens store produksjon av byplaner fra 1910 av også var modernistisk preget, tydelig inspirert av for eksempel Camillo Sitte, Ebenezer Howard og Le Corbusier, ble fortrengt.
Butenschøn nyanserer riktignok sitt skremmebilde av BSR-planene med et sitat etter arkitekt Erik Rolfsen (som ble leder av BSR etter krigen), der BSR-planene karakteriseres som «typiske Sverre Pedersen-planer etter mønster av den plantype som ble innført internasjonalt gjennom hagebybevegelsen i begynnelsen av århundret», men ingen momenter i denne retning, som eksempelvis alminnelige humanistiske idealer eller elementære, moderne ideer om sonedeling, et rasjonelt trafikksystem, sunne boliger med sol, lys og luft, det best mulige, visuelle forhold mellom byen og dens landskapsrom, blir formidlet av Butenschøn.
Det Butenschøn synes mest oppsatt på, er å la leseren få sterkest mulig mistanke om at BSR-planene var nazistiske. Han lar nazismen henge i lufta som et stort, uklart og pirrende spørsmål.
Han mer enn antyder at planene var påvirket fra Berlin. Han henviser til at «hele BSR med en gruppe arkitekter, 17 i alt» i november 1940 dro på studietur til Tyskland og Berlin, der Pedersen, ifølge sitt eget referat, la frem de norske byplanene som var utarbeidet med en del «forandringsforslag i den retning som var angitt av Oberbaurat Stephan» (Albert Speers utsendte arkitektmedarbeider til Norge). Ved avreise fra Berlin ble det, ifølge Pedersen, meddelt «at de fremlagte endringsplanene var godtatt og at BSR fortsetter sitt arbeid med den videre utforming og detaljering».
Leseren får inntrykk av at tyskerne var de bestemmende for planene, i alle fall med hensyn til prinsippene, men Butenschøn unnlater totalt å gå inn i spørsmålet om hva tyskernes faglige påvirkning egentlig bestod i. Han er gjennomført uklar både med hensyn til BSR-planenes konsistens og hvorvidt BSR ble konkret presset eller ikke av Hans Stephan og Albert Speer.
Oppklaringsmuligheter
Leser man byplanhistorikeren Helga Stave Tvinnereim, som i 1986 tok doktorgraden på Det nye Molde (for øvrig nevnt på Butenschøns litteraturliste), finner man en klar mening, som hun uttrykker også i boka Molde (Molde 1992, s. 140). Her skriver hun sammenfattende: «Det kan difor ikkje påvisast at tyske, nasjonalsosialistiske idéar eller syn på bygningstypar og byplanlegging har hatt innverknad på den endelege utforminga av Molde etter bombinga». Hun mener «tvert imot at det var dei norske idéane, frå BSR og lokale krefter i Molde, som blei godkjende og lagt til grunn for vidare arbeid». Tilsvarende forhold mener Tvinnereim gjaldt alle de nedbombede byene, og nevner Kristiansund som et spesielt godt eksempel på hvordan Pedersens ideer ble gjennomført.Butenschøn burde etter min mening beklage sine nedlatende uttrykk à la «tysk kosmetikk» om BSRs planer, og han burde distansere seg fra Heiberg- og Horntvedt-sitatene ovenfor. (Guidene i Kristiansund burde slutte å underholde intetanende turister med at byplanen deres ble tegnet av selveste Albert Speer.)
Er det ikke på tide at byplanene som BSR laget under krigen endelig godkjennes som et kapittel i norsk arkitekturhistorie, og at Sverre Pedersens ry som fagmann får gjelde uavkortet? Hva med moralen til Sverre Pedersen som norsk statsborger? Hva med reisen til Berlin høsten 1940? Hvorfor forlot han ikke sin lederjobb i BSR i protest mot okkupasjonsmaktens tiltagende tyranni?
Butenschøn spør kåserende: «Gikk han for langt, var han kollaboratør, eller var han bare en engasjert og pragmatisk fagmann, kanskje politisk naiv (.)?» Også her burde Butenschøn vært fastere i talen. Pr. definisjon var Pedersen kollaboratør. Han godtok jo Oberbaurat Hans Stephans formelle kontroll.
Men var han landssviker? Nei, i 1945 ble han hverken siktet for landssvik eller relegert (bortvist) fra sitt embete ved Norges Tekniske Høgskole. Grunnen til det er etter min mening opplagt: Pedersen og BSRs folk gjennomførte en kollaborasjon som var legitim sett med norske øyne. Arbeidet sikret de bombede byene norske planer for gjenoppbyggingen.
Jeg antar at historikerne vil kunne bevise at dette var godkjent av regjeringen og Kongen i London. Alle medarbeiderne i BSR ble så vidt jeg vet holdt utenfor domstolenes landssvikoppgjør. I tillegg vil jeg fremheve ytterligere to indikasjoner: For det første arbeidet ovennevnte Erik Rolfsen en tid i BSR med regjeringens godkjennelse (Rolfsens uttalelse til undertegnede i 1991) før han selv dro til London og ledet Gjenreisningskontoret der, i 1943-45.
For det andre kan man lese i Adresseavisens referat mandag 29. august 1945 fra Kong Haakons første besøk i Trondhjem etter krigen: «Ved middagsbordet klokken 20 lørdag hadde Hans Majestet en gjest, nemlig arkitekt, professor Sverre Pedersen.»
En byplanfaglig og moralsk diskusjon om BSR-arkitektenes samarbeidslinje overfor tyskerne må selvfølgelig baseres på bredest mulig dokumentasjon, blant annet i både NALs og Londonregjeringens arkiver, samt i tyske, og konklusjonene kan man naturligvis ikke forutsi. Én ting synes imidlertid sikkert: Diskusjonen vil høyst sannsynlig føre til en helt nødvendig, mer fordomsfri vurdering av BSR og Sverre Pedersens arkitekturhistoriske innsats under krigen.