Arkitektnytt

Jeg har vært, og er fortsatt, usikker på hva jeg mener om de store NA-planene. Jeg har prøvd å forstå de store planene, lyttet til bekymring for den faglige profilen, nikket samtykkende til kritikk av forslag til organisasjon og vedtekter, og blitt forundret over hvor raskt det hele falt sammen uten at noen ville slåss for den organisasjonen de selv hadde foreslått. En sammenslutning av NIL, NAL og eventuelt NLA er på høy tid, men vil knapt få betydning utenfor egne rekker.

 

Men likevel: Var det ikke et eller annet her som smakte fugl   Kunne det ikke være bra om NA var i stand til å ivareta den enkelte arkitekts interesser i et bredt perspektiv. Er det så stor forskjell mellom de faglige og materielle interessene til arkitekter flest? Det antatte skillet mellom det høyverdige faglige og platonisk materielle synes mer å være en frukt av en taktisk arbeidsdeling mellom NAL, Afag og NPA sent på syttitallet, enn av noen godt gjennomtenkt strategi.

Tidligere var det ikke slik: NAL hadde i årtier (til det ble forbudt) en Arkitektnorm som sikret fagets overordnede rammebetingelser. Interessedelingen har hatt rare konsekvenser, som at Arkitektbedriftene (NPA) og Afag bevisst har holdt seg unna relevante faglige spørsmål, mens NAL aldri helt har klart å trekke grensene for sin fagideelle virksomhet og mer materielle saker, som ansvarsforsikringer og konkurransebetingelser.
 

Målet med en sammenslutning ville være å ivareta det beste fra alle organisasjoner: Arbeidet for faglig kvalitet, skolering, debatt, informasjon og påvirkning fra de fagideelle organisasjonene og arbeidet for gode, ordnede og forutsigbare arbeidsforhold fra Afag. En slik sammenslutning ville kunne fremme arkitektenes interesser i et samlet, helhetlig perspektiv, og hevde sammenhengen mellom arbeidsvilkår og faglige ytelser. NA ville gjennom Akademikerne få flere og bredere kontaktflater til samfunnet og en mer formalisert talestol overfor de store aktørene i samfunnet gjennom trepartssamarbeidet. Akademiets studietilbud ville kunne knyttes til forpliktende avtaler om etterutdanning og spesialisering.

Organisasjonen kunne tilby alle medlemmer privatlån og forsikringer på gunstige vilkår. For Arkitektbedriftene som næringsorganisasjon ville sammenslutningen gitt en motpart og samarbeidspartner med en bred og tydelig agenda som man kunne samarbeide med om å løfte faget og gi bransjen flere muskler.
 

De fremste argumentene mot en sammenslutning ligger i uklarheten om hvordan den nye organisasjonen ville fungere for de mange som er mer opptatt av fag enn av roller, og som ser på NAL/NIL /NLA som sine fremste redskap for faglig dialog og utvikling. Hva slags rom ville det bli for dem? Hva ville skje med lokalforeningene som debattfora, hvilken plass skulle tilknyttede virksomheter som tidligere Ecobox, biblioteket og tidsskriftene få? Hvordan skulle man i praksis unngå medlemskap på to nivåer, full service eller bare faglig tilknytning?
 

Personlig tror jeg dette er mulig, men det krever en del smidighet. Man måtte være tydelig på hva man representerte i ulike situasjoner. Alle burde kunne velges inn i styrer og i faglige posisjoner, mens fagforenings-interessene måtte kunne ivaretas av et utvalg utpekt av og blant de som det skulle representere. Ved forhandlinger om arbeidsavtaler måtte man presisere at det var det uavhengige forhandlingsutvalget som var på banen, ikke NAL som helhet. Ved å gå igjennom aktuelle spørsmål mener jeg man kunne funnet egnede svar.
 

Sett utenfra kan det virke som sammenbruddet på kirketrappa kom av mangel på kjærlighet og gjensidig beundring. Partene kan knapt ha sett hverandre inn i øynene: Det virker som forberedelsene etter hvert ble så konkrete, og tidspresset så overhengende, at man helt glemte å spørre seg om hvorfor man drev på, hva man skulle enes om, eller hva man ville oppnå.
 

Vi har tiden foran oss: La de som kan slå seg sammen nå gjøre det, men fortsett å ha perspektivet om den mer komplette organisasjonen på blokka!