Arkitektnytt

Når det gjelder å identifisere og diskutere kvalitet går også Skodvin dessverre rundt grøten. Det er mange som lenge har påstått at en «oppmyking» av vårt boligmarked med flere leieboliger, av ulike årsaker vil være en fordel, selvsagt litt avhengig av hvordan det ble tilrettelagt og gjennomført. Det er imidlertid vanskelig å argumentere for at en slik endring uten videre vil bedre boligkvaliteten.
 

Forskning på området er mangelvare, men Jon Guttu gjorde et nyttig forsøk i sin doktorgradsavhandling ved AHO i 2003 «Den gode bolig» på å forklare hva begrepet kvalitet kan bety, hvordan fagfolk på ulike måter har oppfattet det og ikke minst hva dette innebærer for selve boligutformingen. Skodvin viser til en oppgave fra ETH i 2008, som stort sett er en gjennomgang og analyse av noen forskjellige prosjekter. Så vidt jeg kan skjønne er ikke kvaliteten i ulike eie- og forvaltningsformer sammenliknet her.

 

Han omtaler avslutningsvis vår eielinje som en befaling fra det sosialdemokratiske paradigmet. Da den såkalte norske modellen ble etablert i 1946, var det med bred politisk støtte, fra Høyre til kommunistene, med litt ulike motiver riktignok. I våre naboland som også var sosialdemokratiske da, ble det
imidlertid en helt annen innretning, med et stort innslag av leieboliger i kommunal og allmennyttig regi. Det er godt mulig at betegnelsen sosialdemokratisk blir brukt om det en misliker.  I denne forbindelse må det bli både misvisende og forvirrende for leserne.
 

Vi er utvilsomt et eierland i boligsammenheng. Imidlertid ser det ut til å endre seg, og i byene forskyves sammensetningen. Nå påstår noen for eksempel at så mange som 40 prosent av boligene innafor Kirkevei-ringen i Oslo er til utleie. Det kan virke som om huseierveldet som en klarte å kvitte seg med i byfornyelsen i 1970-åra kommer tilbake i form av småkapitalisters investeringer. Om dette er et framskritt og om en omfattende utleiespekulasjon sånn sett er medvirkende til forbedret boligkvalitet, er heller tvilsomt.

Boligsektoren, og dermed boligkvalitet, er komplisert og styrt av mange forhold, blant andre samfunnsmessige, både bolig- og skattepolitiske føringer (jamfør Scheelrapporten), institusjonelle rammer, økonomisk og finansielt klima, reguleringsmessig tilrettelegging, og ikke minst faglige oppfatninger, kompetanse og dyktighet.
 

Det er selvsagt at «et mer velutviklet leiemarked vil gjøre noe med diversiteten i boligtilbudet» som Skodvin skriver. Spørsmålet er om det vil forbedre boligkvaliteten?
 

Sven Erik Svendsen