Arkitektnytt

Boligsektoren blir stadig vanskeligere å begripe. Trolig bygger vi dårligere og dyrere boliger nå enn for noen tiår siden, og nyproduksjonen kan foreløpig ikke sies å være særlig bærekraftig – verken globalt eller lokalt. Samtidig har vi, nesten uansett hvordan en måler, verdens høyeste kvantitative standard, og et økende boligkonsum. Nå disponerer vi på oppunder 60 kvadratmeter per person, ikke medregnet fritidsbebyggelsen.

I alle fall i byene er prisnivået helt ute av takt med vanlige lønnstakeres betalingsevne, slik at sykepleiere og lærere ikke lenger er i stand til å kjøpe en bolig. Det er ingen særlig sammenheng mellom salgspriser og byggekostnader, og heller ikke lett å se at kvalitets- og prisnivå på noen som helst måte stemmer overens. Folks behov for høvelige boliger, som det het i gamle dagers boligmeldinger, er ikke prioritert, men heller det å tilrettelegge for høvelig profitt.

I den meget lesverdige boka om arkitekt Carsten Boysen som Jon Guttu nylig utgav, blir vi minnet om at situasjonen nå likner den på 1930-tallet. Det vil si fravær av offentlig engasjement og en tydelig privat dominans, med andre ord at det er utbyggere og meglere som i stor grad direkte og indirekte bestemmer mesteparten av by- og boligutviklingen. Når for eksempel offentlige institusjoner i hovedstaden, som NRK og store sykehus, ønsker å relokalisere, overfører en som den mest naturlige del av avhendingsprosessen både viktige plan beslutninger og kjempeoverskudd til det private.

Boligbransjen er viktig for de fleste samfunnssektorer – fra finans og sysselsetting til helse og velvære, samtidig som politikken blir mer og mer utydelig. Den sosiale bolig- politikken er noe som bestemt hører fortida til, og det er lenge siden samfunnsvitere på- pekte at boligsektoren var velferdsstatens ustøe søyle.

Siden Willochs «frigjøringsframstøt» på 1980-tallet har markedet mer og mer overtatt de fleste ledd i bransjen, og liberalisering fungerer som kjent utmerket. Markedet tar seg helt på egen hånd av kvalitet og pris, utforming og utnyttelse. Beviset er at alt som bygges selges. Politikeren hevder at de også vil ha bedre og billigere boliger. Først og fremst mener de imidlertid at vi vil få reduserte salgspriser i nyproduksjonen ved reduserte myndighetskrav. Det er umulig å bevise at et regelverk som ikke stiller rimelige krav til utforming og kvalitet, i en markedssituasjon gir billigere boliger. Det gir bare større avkastning, og har vært det tydeligste kjennetegnet på de siste åras utvikling.

Megler- og byggebransjen melder jevnt og trutt det de måtte ha av synspunkter og statistikk. De får god plass i media. Det de målbærer får gjennomslag og blir på en måte regjeringas både mantra og politikk. Det arkitektene mer sporadisk og velmenende kommer med om utviklingen i boligsektoren, blir nok dessverre oppfattet som syting – mest på eget fags vegne. Dersom vi ønsker endringer er det et spørsmål om arkitekter, og særlig boligplanleggere, bør gjøre mer enn å sitte stille på gjerdet, håpe på det beste og passe på honorarnivåene?

Systematisert og praksisbasert kunnskap fra boligfaglig hold, har opplagt potensiale for å stikke hull på noen av de blå politiske ballongene som svever over oss. Vi bør ha større tro på at konkrete erfaringer fra prosjekthverdagen brakt ut i den offentlige og politiske debatten, kan forbedre boligsektoren.