Bolig anno 2014
I en serie på fire artikler i Morgenbladet i løpet av sommeren 2014 har arkitekt Gaute Brochmann «sett nærmere på noen av boligene som bygges akkurat nå». De utvalgte fire prosjektene ligger i urbane oslostrøk, og det handler om leiligheter i rekkehus og boligblokker.
Boligbygging handler om å lage steder der folk skal leve livene sine.
Jeg stusset over at den opprinnelig så praktiske løsning på et norsk klimafenomen, vindfanget, fortsatt «løses» av arkitekter, selv innvendig i bygningskroppen. Det ble avgjørende for at jeg ønsker å henge meg på i debatten arkitekten Gaute Brochmann har startet.
Arkitekturen i Brochmanns serie med anmeldelser varierer fra svært konvensjonell til eksperimentell, slik han selv betegnende uttrykker det, fra «velfrisert brakkerigg» til «åndsverk av ypperste klasse». Leilighetenes romfordeling presenteres ved plantegninger, og jeg finner det interessant med fornyet innsikt i dagens boligtenkning: Hvordan disponeres logistikk og volum satt opp mot de leve- og boutfordringene vi har i dag?
Så til det som overrasket meg: Helt i tråd med en eldgammel norsk byggetradisjon tegner arkitekter fortsatt vindfang, definert i Aschehougs konversasjonsleksikon som «lite rom foran eller innenfor inngangsdøren for å ’fange vinden’ og tjene som kuldesluse».
Dette fornuftige lille rommet har fulgt boligutviklingen fra årestuene i middelalderens Norge, med ildstedet midt i rommet, via kontroll av trekk i fyringsovner, til økonomisering med varme fra elektrisitet. Tre av de fire nye leilighetene har inngang innenfra i bygningskroppen, via en trappoppgang eller korridor, og èn fra en utvendig svalgang. Behovet for skjerming fra søle og snøtråkk, vær og vind, er dermed eliminert. Et paradoks oppstår her.
Fra min praksis er jeg godt kjent med at vindfang er standard i de aller fleste bolighus. Denne slusen, som også var egnet til knaggoppheng av yttertøy, for skoskifte, med hattehylle og paraplystativ, viser seg å ha blitt til hodebry og frustrasjon. For familier med mer enn to personer i husholdningen er arsenalet av det som hoper seg opp, blitt et uløselig logistikkproblem. Løsningen, når selv ikke IKEAs kreative innretninger har trylleformelen, kan være å åpne opp mellom vindfang og tilstøtende areal, slik åpning mellom kjøkken og stue har blitt vanlig. Opplevelsen av å komme rett inn i et større rom, med armslag og praktisk oppbevaringsinnredning, gjør en forskjell. Slik unngås dødplass i gangarealer, som gjerne er den videre veien inn i boligplanen. Vi bor fortsatt under de samme ytre livsbetingelser, men har endret holdning til nøysomhet og økonomi, så de tusen vindfang står kanskje foran en transformasjonsprosess. Konklusjon: Trang entré (som vindfang i dag har endret navn til), med garderobeskap rett innenfor og med flere innadslående dørblad fra andre rom, inklusive ytterdøren, hører til en annen tid.
I innannonseringen av denne arkitekturstudien i Morgenbladet står også: «Men først og fremst forsøker vi å besvare det enkle spørsmålet:
Er dette et sted jeg ville bodd?» I den første artikkelen vises en leilighet med mange fine detaljer og kvaliteter, luftig takhøyde og befriende fravær av det usanselige hvite.
Gaute Brochmann er besnæret av leilighetens soveromsanordning «med typiske nymotens varianter (…) der sengen fyller hele rommets bredde og hver sengekant ankommes med en separat skyvedør». Med rommets to faste garderobeskap på hver side av sengen forteller dette meg for det første at du kanskje ikke kan ta med deg din gamle seng når du flytter inn, og at man må være godt fysisk fostret for å manøvrere seg effektivt frem og tilbake over sengen (som er tegnet 1,60 m i bredde) for å finne skjorten i det ene skapet, og tilbake over sengen etter det matchende slipset i skapet på den andre siden. Ellers må du gå runden ut gjennom den ene skyvedøren, runde sofagruppen i oppholdsrommet med kjøkken og inn i soverommet igjen gjennom den andre skyvedøren. For ikke å snakke om når du har dårlig tid og allerede er påkledd og skodd og har glemt beltet – og også i hvilket skap det henger! (Hvordan sengen skal res, tør jeg ikke tenke på…)
Brochmann har et godt blikk for paradoksene i dagens norske boligarkitektur og er ikke nådig i sin dom. Samtidig skryter han når det er betimelig. Er det noe han finner meningsløst, så er det sannsynlig det.
Med denne kommentar til en av de bedre boligene anno 2014 avslutter han en av anmeldelsene: «(…) inspirerer både arkitekter og boligutviklere til å løfte blikket fra det ubeskrivelig innsnevrede feltet utviklingen av norske leilighetsbygg er blitt.» Dette synes både utenfra og innenfra.
Kirsti Skulberg, interiørarkitekt MNIL