Debatt
Bjørvikaprinsipper
Jannike Hovland, president i Norske arkitekters landsforbund.
22. desember 2006
Skribent og frilansjournalist Jan Carlsen er i DN 14. desember opprørt over at Norske arkitekters landsforbund (NAL) ikke tar stilling til Barcode-prosjektet i Bjørvika på samme måte som han. NAL har ved flere anledninger gitt innspill til planarbeidet i Bjørvika, dog mindre høyrøstet enn Carlsen.
Det som nå skjer i Bjørvika, illustrerer en del prinsipielle forhold. Det ene er at det ikke er smart å overdetaljere reguleringsplaner for store områder som skal bygges ut over lang tid. Erfaringen Bjørvika til nå i er at det er behov for omreguleringer nesten med en gang prosjektene kommer. Og det er jo ikke effektivt i en tid hvor planetaten sliter tungt med kapasitet og saksbunkene hoper seg opp. En får bare håpe at politikerne ved neste store plan i Oslo konsentrerer seg om å bestemme de overordnete rammene.
Det andre som illustreres, er hvordan en utbyggingsavtale kan risikere å binde opp forhold som bør og skal kunne diskuteres av offentligheten. I Barcode-prosjektet er arealvolumet nedfelt i en utbyggingsavtale mellom Oslo kommune og utbyggerne. Forslaget til ny reguleringsplan følger opp avtalen, og resultatet er høye tårn som har skapt stor debatt. Dersom utbyggingsavtalen hindrer at det stilles spørsmål ved tårnenes høyde, er dette svært uheldig i forhold til normale demokratiske prosedyrene innen fysisk planlegging. Det er ikke umulig å senke tårnene, men da må kommune være villig til å kompensere for reduksjonen i arealvolum. Utbyggingsavtalen bør i hvertfall ikke stå i veien for en nennsom bearbeiding av prosjektet.
Det tredje som illustreres i Bjørvika er at markedet ruler. Det er ingen bombe, det er resultat av en villet politikk hvor resultatete er at offentlig eide virksomheter, på lik linje med private aktører, forsøker å maksimere sin fortjeneste. Skal dette endres må det være en politisk vilje til å instruere de offentlig eide virkomhetene slik at andre hensyn enn kommersielle får større vekt i byutviklingen. Jeg opplever at Carlsens frustrasjon er særlig rettet mot denne virkeligheten, og svaret her ligger først og fremst hos politikerne.
Det andre som illustreres, er hvordan en utbyggingsavtale kan risikere å binde opp forhold som bør og skal kunne diskuteres av offentligheten. I Barcode-prosjektet er arealvolumet nedfelt i en utbyggingsavtale mellom Oslo kommune og utbyggerne. Forslaget til ny reguleringsplan følger opp avtalen, og resultatet er høye tårn som har skapt stor debatt. Dersom utbyggingsavtalen hindrer at det stilles spørsmål ved tårnenes høyde, er dette svært uheldig i forhold til normale demokratiske prosedyrene innen fysisk planlegging. Det er ikke umulig å senke tårnene, men da må kommune være villig til å kompensere for reduksjonen i arealvolum. Utbyggingsavtalen bør i hvertfall ikke stå i veien for en nennsom bearbeiding av prosjektet.
Det tredje som illustreres i Bjørvika er at markedet ruler. Det er ingen bombe, det er resultat av en villet politikk hvor resultatete er at offentlig eide virksomheter, på lik linje med private aktører, forsøker å maksimere sin fortjeneste. Skal dette endres må det være en politisk vilje til å instruere de offentlig eide virkomhetene slik at andre hensyn enn kommersielle får større vekt i byutviklingen. Jeg opplever at Carlsens frustrasjon er særlig rettet mot denne virkeligheten, og svaret her ligger først og fremst hos politikerne.