Arkitektnytt

For å parafrasere Allen Ginsbergs howl: «I saw the best minds of my generation lost in a haze of Archicad plug ins, anbudsprosesser etc …»

 

I går kveld gikk jeg forbi Bispehaugen skole i Trondheim. Det er en fantastisk bygning tegnet av arkitekt Carl J. Moe, ferdigstilt i 1921. Da var arkitekt Moe 32 år gammel. Bispehaugen skole mottok Houens fond for fremragende arkitektur i 1925.

 

For meg personlig er Bispehaugen en konstant pådriver for bedre faglig innsats, der den bokstavelig talt troner over Trondheim sentrum. Den dukker også stadig opp når jeg veileder studentene. Det er (minst) to lærdommer jeg snakker om da:

 

1. Hvor fantastisk er det ikke at vi gir våre barn det vakreste bygget i byen. Da er vi jo en bra by.

2. Noen ganger er tilpasningsarkitektur helt uinteressant. Noen bygg skal være flotte, sterke og høylytte! Farger kan også skrike høyt! Bispehaugen sier oss: Jeg er en bygning med vilje. Jeg er viktig. Jeg har attitude.

 

Det er imidlertid mer. En tanke som like sikkert dukker opp hver gang jeg ser det intenst røde bygget. Sterkere enn vanlig i går ettermiddag.

 

Jeg skulle også gjerne ha tegnet en skole. Tenker jeg, og blir litt trist. Den skal ikke nødvendigvis være verken stor, spektakulær eller ekstremt energivennlig. Bare en skikkelig urban barneskole i ca fire etasjer. Et bygg med en dirrende indre verdighet og en fantastisk inngangsdør. I en sterk farge. Som enhver 7 åring kan forstå. Dette er min skole!

 

Olav Kristoffersen og jeg har drevet arkitektkontor i ca 13 år. Tilsammen har vi ca 30 års erfaring. Vi har etterhvert blitt professorer. Passert 40 år. Vi har forelest over hele verden og vist hvor flott arkitektur vi lager her oppe i Nord. Vi er publisert internasjonalt i bøker og magasiner. Vi har vunnet arkitektkonkurranser og vi er blitt betrodd oppgaven å utdanne kommende generasjoner arkitekter ved NTNU. Jeg tror jeg kan si at vi er ganske gode til å formgi.

 

Noen skole er vi imidlertid ikke kompetente til å tegne. Vi kommer aldri til å tegne denne skolen jeg drømmer om. Den fantastiske treskolen med peis. Med SFO-lokaler du aldri vil glemme.

 

Fordi vi ikke har tegnet skole før.

 

Så, kjære alle sammen: Hvordan har vi endt opp med å aktivt stenge ute gode talenter? De som kan gi oss de vakreste byggene. De som tør å gi form. De som ikke prater, men prosjekterer.

 

For dette handler selvfølgelig ikke om vårt lille kontor. Vi er faktisk nå snart en hel generasjon med arkitekter som ikke får tegnet relevante ting i samfunnet. Ikke får bygget. Ihvertfall ikke nok.

 

For min del er det ikke snakk om å fremme vårt eget kunstneriske prosjekt. Ikke pubsnakk om at vi er misforståtte genier som ikke får laget et mesterverk. Ikke snakk om nok en turistvei installasjon. Det eneste jeg forlanger er muligheten til å bidra i samfunnsprosjektet. Å tegne skoler, eldrehjem, barnehager, boliger. Vanlige ting.

 

Med dagens anbudsregime er dette uhyre vanskelig. Når anskaffelsereglene i det offentlige nå endres vet jeg ikke konsekvensene.

 

Jeg valgte å gå inn i styret i NAL blant annet fordi jeg mener at det må gå an å gjøre noe med dette.

Jeg trenger hjelp, og vi trenger en debatt. En tankesmie.

Statistikker, flere stemmer og sterke strategier.

 

Vi må gjenvinne retten til å prosjektere.
Vi må gjenvinne retten til å formgi.
Vi kan lage bra arkitektur.

 

Arkitekt MNAL Geir Brendeland
Påtroppende professor II ved fakultet for arkitektur- og billedkunst, NTNU