Arkitektnytt

De viser til at det også vil kunne være en populær løsning, og peker på at flere av Oslos havebyer er attraktive boområder. De har nok mye rett i det. Havebyene kan selvfølgelig være et drømmescenario, hvor hver enkelt husstand dyrker frem deler av sitt eget matforbruk, men det er nok ikke en løsning på storbyproblematikk. Dette vil sannsynligvis føre til forstadsdannelse, lav populasjonstetthet og bli en alvorlig trussel mot markagrensen.

Oslo vokser raskere enn landet for øvrig, og som en del av den planlagte multinasjonale vest-skandinaviske megaregionen innebærer dette at byens betydning som hovedstad bare vil øke fremover. Ifølge SSB vil folketallet i Oslo øke med over 100 000 frem mot 2025. Det er dermed liten grunn til å tro at presset på boligmarkedet og veinettet i Oslo vil avta, og det forutsettes at det bygges 50 000 og 85 000 nye boliger før 2030.

Byer og tettsteder i Norge sprer seg utover store landområder tilsynelatende uten mål og mening. Lav populasjonstetthet gjør effektiv kollektivtrafikk lite økonomisk bærekraftig, samtidig som store hus med oppvarmingsbehov ofte finnes i slike områder. Amerikansk forskning viser at transportrelaterte utslipp av klimagasser per capita i snitt er 70 prosent mindre per New Yorker sammenlignet med husstander i forstedene. Dette har å gjøre med boligtetthet og kortere reiseavstander.

Tradisjonelle havebyer er ikke en bærekraftig utvikling for et fremtidig Oslo. Vi må begynne å se på hvordan det kan være hensiktsmessig å huse et stort antall mennesker på et lite areal. Hvis vi begynner å tenke vertikalt i byutviklingen, vil dette overraskende nok kunne gi større muligheter for en miljøvennlig by.

Paolo Soleri beskrev problematikken for 50 år siden i Arcology: The City in the Image of Man:

The concept is that of a one-structure system called an arcology, or ecological architecture. The concept of a one-structure system is not incidental to the organization of the city but central to it. It is the wholeness of a biological organism that is sought in the making of the city, as many and stringent are the analogies between the functioning of an organism and the vitality of a metropolitan structure. Fundamental to both is the element of flow. Life is there where the flow of matter and energy is abundant and uninterrupted. With a great flow gradient the city acquires a cybernetic character. The interacting of its components erases the space and time gaps that outphase the action-reaction cycles and ultimatly break down the vitality of the system.

Med dette menes at byen skal dyrkes som en kompleks organisme. Soleris grunnidé om en arcology, en vertikal, økologisk og stedsbetont arkitektur, som ikke brer seg utover store landområder, er meget aktuell.

Høyhuset har mange potensielle økonomiske fordeler: det minimaliserer den horisontale arealbruken, reduserer horisontalt transportbehov og øker tettheten. Det er energikrevende å bygge høyhus, men den økologiske arkitekturen kan være et nødvendig svar på dette. Å bygge bioklimatisk reduserer ytterligere energibehov og vil sannsynligvis ha en positiv innvirkning på byens økonomi og klima.

Høyhus må planlegges med gode inne- og uteområder på lik linje med dem man finner på bakken, med vertikale innslag av romlige opplevelser. Det må i programfasen samtidig fokuseres på bioklimatiske designverktøy, som minimalisering av energiforbruk, fasadenes orientering og høyde i forhold til det lokale klimaet og himmelretningene, miljøvennlig materialbruk, sanking av regnvann samt håndtering og redistribuering av sort-/gråvann og avfall.

I det nordiske klima skal det f.eks. ikke være nødvendig å avkjøle bygninger mekanisk. Innetemperatur vil kunne reguleres med grøntarealer over flere nivåer og i fasaden samt ved bruk av vegetasjon i sammenheng med rekreasjon, avkjøling og naturlig ventilasjon.

Arkologi er et helhetlig planleggingssystem, basert på å jobbe med, ikke mot, naturen. Kort sagt betyr det å lage et stabilt og vedvarende system hvor hver enkelt del har flere funksjoner og hvor hver enkelt funksjon påvirkes av flere deler. Vi må her tenke i naturlige livssykluser med arkitekturen som det tredimensjonale omrisset.

Det er ikke snakk om ”et romskip som har landet og skal være selvforsynt… (som) ”frigjør” mennesket fra naturen ved hjelp av teknologien,” slik Urban og Miller ser for seg. Bioklimatiske høyhus er høyteknologiske bygninger som baserer seg på lokale klimatiske forhold, inkorporerer naturen og gir mulighet til lokal produksjon og resirkulasjon. Vertikale hagebyer, med andre ord.
Denne typen arkitektur har i den senere tid begynt å ta form med blant annet Ken Yeangs skyskrapere. Klimasensitive fasader selvforsynte med energi og vann. Urbane økosystem, bundet sammen i vertikale nabolag hvor avfallshåndtering og rekreasjon står i fokus. Hus som imiterer naturen.

Det er klart at klimaforandringer og befolkningsvekst er realiteter som vi er nødt til å forholde oss til i fremtiden.

En fortetning av byen vil både redusere lokalt transportbehov og verne omkringliggende natur. En tettere by gir kortere avstander. En vertikal by kan organiseres mer energi- og kostnadseffektivt.
Det er ikke hensiktsmessig å avfeie høyhus som en del av løsningen på byutviklingsutfordringene, slik Urban og Miller gjør.

Det er viktig at de tradisjonelle og gammelmodige oppfatningene av hva et høyhus kan være ikke blir førende for denne debatten. Vi må tillate oss å tenke i muligheter for en arkitektur som kanskje er ganske annerledes en den vi er vant med i dag, og vi bør utnytter de mulighetene Soleri har skissert og Yeang har vist er gjennomførbare.

 

La oss derfor se på hvordan høyhuset og den vertikale byen på best mulig måte kan løse de fremtidige behovene som tvinger seg frem.