Bildet er sterkere enn arkitekturen
Man kan ta seg i å lengte tilbake til den gang da arkitekten ikke outsourcet formidling av sine intensjoner, skriver Ulf Grønvold om Mirs illustrasjoner til Snøhettas undervannsrestaurant.

«Under» heter en nyåpnet og sensasjonell restaurant i nærheten av Lindesnes. Navnet kan forstås på to måter, for spisestedet ligger både under havoverflaten og vurderes tydeligvis som et mirakel. Ikke bare i Aftenpostens restaurantspalte hvor Under fikk tre 6ere og to 5ere, også nyhetens utrolige spredning på nettet viser at dette må være atter en internasjonal triumf for Snøhetta.
Restauranten er fullbooket i måneder fremover, og mange utlendinger synes nok at Lindesnes er et kronglete reisemål. Derfor må de fleste i Snøhettas internasjonale fanskare greie seg med bildene. Av dem er det ett som slår sterkest, en digital tegning, en visualisering, som ble sendt ut før byggingen startet. Tegningen viser mørke, regntunge skyer som deler seg og lar en skjult sol på dramatisk vis belyse et eller annet som må ha drevet i land og nå ligger på skrå opp mot klippene i et ubebodd kystlandskap.
Tankene går til William Turners stormfulle sjøbilder eller J.C. Dahls maleri Skibbrudd ved den norske kyst fra 1832. Dahls havarerte seilskip er i dagens virkelighet et rektangulært objekt som minner mest om en seksjon fra en biltunnel som er revet løs og blitt slengt opp mot røffe svaberg. Scenen er urovekkende, nesten apokalyptisk. Er dette et symbol på Europas undergang?
Legger man fotografiene av det ferdige restaurantbygget ved siden av den digitale visualiseringen, er det ikke tvil om hvilken som har mest uttrykkskraft og skaper flest assosiasjoner. Virkelighetens byggverk er blekt sammenlignet med det maleriske uttrykket som dagens digitale tryllekunstnere kan få til. De råder over både kunsthistoriens og Hollywoods virkemidler. Det er selv kunstnere med egne ambisjoner.
Visualiseringen av restauranten ved Lindenes er laget av Mir i Bergen, et firma med stor dyktighet og flere ledende internasjonale arkitekter blant sine kunder. Men man kan ta seg i å lengte tilbake til den gang da arkitekten ikke outsourcet formidling av sine intensjoner, og man kunne merke arkitektens hånd og ånd i fremstillingsformen.