I et motsvar til min kritikk av planene for det nye Nasjonalmuseet på Vestbanen i Oslo i Arkitektnytt 1/2013, forklarer Ulf Grønvold avstengte takterrasser og tette, utbredte fasader med sikkerhetshensyn og behovet for arealer. Grønvold forsikrer om at Nasjonalmuseet på Vestbanen ikke vil bli ille og ”folk vil strømme til”.
Når Grønvold forsikrer at ”dette blir ikke ille”, svarer han på feil spørsmål. Det er ikke riktig, som han hevder, at jeg ”understreker at bymiljøet rundt museet nå vil få dødsstøtet.” Det jeg derimot ønsker å diskutere, er hva museet bidrar med i utviklingen av området. Når et statlig anlegg med en kostnadsramme på flere milliarder kroner bygges på en av Norges mest attraktive tomter, ja, da skal vi ikke forvente annet enn det aller beste – både for kunsten og for byen.
Grønvold har naturligvis rett i at et museum må beskytte sine kunstverk ”mot reelle farer som ødeleggende solstråler og skumle tyver”. Mindre klart er det imidlertid at slike hensyn nødvendiggjør et så lukket bygg.
Taket må i følge Grønvold være et uteareal som ”tilhører museets indre verden” av sikkerhetsmessige hensyn, og han trekker frem Louisianas hage og MOMAs gårdsrom, begge forbeholdt museumsbesøkende, som eksempler på tilsvarende situasjoner. Alternativt kunne man vise til Jüdisches Museum i Berlin, hvor man kan besøke den nydelige hagen også uten å løse billett, skjønt man først må gjennom sikkerhetskontrollen.
Nå tror jeg ikke Nasjonalmuseets bidrag til byen står og faller på takterrassens tilgjengelighet – om den kan svare til MOMAs gårdsrom, er det all grunn til å bli fornøyd – men eksempelet illustrerer at det ikke nødvendigvis er en motsetning mellom sikkerhet og åpenhet.
Sikring mot tyveri og sollys innebærer selvfølgelig at man ikke kan kikke på kunstsamlingene utenfra. Ønsker man å betrakte disse, skal man besøke museet. Derfor tror jeg ikke at Musée du quai Branlys publikum taper stort på at utstillingslokalene ligger en etasje opp fra bakkenivå. Men det utgjør en vesentlig forskjell hvorvidt man kan hvile blikket på en park eller om man ser på en vegg – utenfor museet. Den nevnte museumsparken gir et viktig tilskudd til området, selv om den stenges på kveldstid. Og implementering av kvaliteter som kommer bybrukerne til gode, betyr ikke nødvendigvis at man må overse sikkerhetshensynet.
For øvrig vil Nasjonalmuseet bli, igjen med Grønvolds ord, ”en komplisert maskin med nærmere tusen rom”, og det er sikkert mange av disse som bybrukeren i større grad kunne få tittet nysgjerrig inn i. Det er flott at det settes inn enkelte rause vinduer, men de dominerer på ingen måte den store fasadeflaten.
Det er åpenbart at enkelte samfunnsfunksjoner krever stor plass i byen, og at Nasjonalmuseet utgjør en av disse. Ut ifra planene som foreligger, trekker jeg ikke i tvil at det nye museumsanlegget vil løfte området fra dagens situasjon (en diger parkeringsplass og SLOAPs). Men en forbedring ved utviklingen av Vestbanen er ikke mer enn vi skal forvente. At man ”aksepterer” Centre Pompidous lange og lukkede fasade, og at jernbanens brede sporområder ”har vært til å leve med” i lange tider, betyr på ingen måte at det er god arealbruk anno 2013. Kriteriene for byutvikling har endret seg.
I så måte kan man spørre om Grønvolds uttalelser varsler om et for lavt ambisjonsnivå på Nasjonalmuseets vegne. At folk vil strømme til, er en påstand generert av stipulerte besøkstall og et brennende ønske fra byggherren side, men denne typen intensjoner fremkommer ikke av plantegninger og perspektiver. Og det sier ikke all verden om museumsanlegget som fysisk komponent i byen.