Besværlig bevaring
Krisetider er ikke noe nytt; de kommer i mange utgaver og med ulike utfordringer. Etter siste storkrig var det bolignød mange steder, og i UK ble noe av løsningen – ved hjelp av en lov om midlertidig boligforsyning fra 1944 – å gire om krigsindustrien til boligproduksjon. De såkalte «prefabs» så dagens lys, og omtrent 160.000 treroms frittliggende og teknisk sett meget avanserte hus på 55 m2 kom ut av våpenfabrikkene i de første par etterkrigsåra.
Konstruert med kryssfinérrammer hadde de litt forskjellig detaljutforming avhengig av produksjonssted, men alle kunne monteres som elementer direkte på en tynn betongsåle og ble meget rimelige. Fordi de var ment – og utformet for – å vare i bare syv år, ble de nærmest på midlertidighetserklæringer ofte oppført på meget attraktive og «grønne» tomter. Velutstyrte med gjennomtenkte og rasjonelle bad- og kjøkkenløsninger, og med en liten privat hage, har de siden hatt relativt høy status og vært meget populære blant beboerne. Fremdeles blir de av mange oppfattet som «moderne» – og det sier jo en del om det som bygges nå til dags.
Nå er seks «prefabs» i et område med flere hundre slike hus i Lewisham sørøst i London erklært bevaringverdige og dermed beskyttet mot framtidige rivingsframstøt, fordi de er av «særlig historisk interesse». De fleste boligene i dette området er utvidet og endret betydelig, og bevaringsforslaget begrunnes med at de seks enhetene som ikke er særlig «modernisert» er å betrakte som autentiske.
Dronningens kulturminister har fredet «prefabs» i både Birmingham og Doncaster tidligere, så dette er i og for seg ikke noe nytt. Det er imidlertid interessant å registrere at bevaringsforslaget av noen små «midlertidige» hus nå forårsaker relativ stor strid. Både kulturdepartement, London by, bydelen og interesseorganisasjonen English Heritage er engasjerte, i tillegg til beboere, boligorganisasjoner og privatpersoner. De vanlige motsetningene og argumentene i slike fredningsprosesser kommer klart fram. Det er de som vil rive nødscontainerne og bygge noe nytt og skikkelig i stedet eller legge ut området til park, og noen som vil bevare alle «prefabs» i hele landet.
Ved siden av at de prefabrikerte enhetene som har vært i bruk nesten ti ganger lenger enn de var beregnet for burde kunne inspirere dagens arkitekter og produsenter, gir de også anledning til å reflektere litt over midlertidighet og permanens i bygget miljø.
Den standarden britiske myndigheter satte for kvalitet og utforming i krisetider og som konsekvent ble gjennomført i tusenvis av nødsboliger, holder tydeligvis fremdeles mål. Prioriteringene i boligsektoren samsvarte dessuten godt med de politiske i den tidlige etterkrigstida. Labour satset på at heltene fra fronten skulle få skikkelige boliger og på sosial reform under slagordet «la oss møte framtida»; som kjent slo Attlee overraskende Churchill med god margin i parlamentsvalget i 1945.
Det kan være mange gode grunner til å frede hus; bevaring kan også fremme fornying, og i en tid hvor myndighetene hos oss i praksis ikke setter særlige krav til verken areal, utforming eller kvalitet i det som bygges, kan en påminnelse om over 60 år gamle kriseløsninger være et nyttig lærestykke.