Arkitektnytt

I Arkitektnytt, 18. februar 2022 skrives det om politihuset i Stavanger. Gjennom å spørre om dette er Stavangers Y-blokka, pekes det på en tendens som brer seg over landet. Min hjemby Bergen, er intet unntak. Bergen rådhus føyer seg inn i rekken av offentlige administrasjonsbygg fra det 20. århundre som man har blitt nødt til å ta stilling til.

Lærerhøyskolen på Landås, Barneklinikken og Fylkesbygget i Bergen er andre eksempler. De møter ikke dagens krav til helse, miljø, og ikke minst sikkerhet. De ansatte i Bergen rådhus måtte evakuere på dagen. Dette er bygg som har til felles at de ble reist i en tid der vi bygget opp landet etter andre verdenskrig – bygg som stod som symbol på likhetsprinsipp og sosialdemokrati.

Bergen rådhus er i godt selskap med Oslos Y-blokka, som for øvrig er tegnet av samme arkitekt, Erling Viksjø. I motsetning til Y-blokka, fikk Bergen rådhus stå, selv uten utsmykking av Picasso. Med store forsinkelser og en budsjettsprekk på 180 millioner, kan man jo spørre seg om rehabilitering og transformasjon av innsiden var det rette valget.

Prisen er som regel den mest omdiskuterte variabelen i store offentlige byggeprosjekter. Høyres gruppeleder Harald Victor Hove, som ville bygge nytt rådhus, kan komme til å få rett i at rehabiliteringen koster nesten det samme som å bygge nytt. For skjebnen til Bergen rådhus var det CO2-regnskapet som til slutt ble avgjørende.

Betongen dannet premisset for Viksjøs visjon for 70 år siden, men i dag vet vi så altfor godt at betong er det byggematerialet som står for de største klimagassutslippene. Nei, Bergen rådhus er ikke utsmykket med kunst fra en av verdenshistoriens største kunstnere, men likevel får det sin signaleffekt. Det er et signal på hvordan vi som samfunn velger å bruke den eksisterende bygningsmassen vår. Når vi skal ta stilling til eldre bygg er ofte ryggmargsrefleksen å rive. Her er det tatt et annet valg, nemlig bygningsvern gjennom bruk. Det gode klimaregnskapet er vår «Picasso».

Selv om Bergen rådhus huser 250 arbeidsplasser, er det et lite bygg til rådhus å være. Det ble kritisert for å være for lite allerede på 1970-tallet. Men kan nytten for byen rett og slett ligge i det lille? Byparken, der rådhuset ligger, har vært definert som administrasjons- og justissenter helt siden 1500-tallet. Rådhuset ruver over et område omgitt av mindre dominerende bygg som også er en del av områdets historiefortelling. Disse byggene blir en naturlig forlengelse av rådhusets fasiliteter med kontorlokaler, kafeer, næringsbygg, samlingslokaler og kulturbygg. Dette gir flere muligheter for sambruk i området, med et synlig landemerke som midtpunkt.

Valget om å restaurere et ikke-perfekt bygg gir nye virksomheter en sjanse til å blomstre, med drahjelp fra aktiviteten rådhuset bringer med seg. Rådhuset trenger å støtte seg på ansamlingen av byggene og stedene som ligger rundt, nettopp fordi dette gir identitet og mangfold til sentrumsområdet. Et mangfold som representerer det moderne Bergen.

Et lite rådhus tvinger rett og slett frem en åpning mellom byens kommunale motor og sentrum. Det er ikke bare kommunale arbeidsplasser det «nye» rådhuset gir oss. Det gir en sjanse til å revitalisere byen etter korona. Et rådhus er et definerende bygg for en by – slik tenkte man i alle fall på 1970-tallet. I vår tid, på slutten av en pandemi der mange offentlige bygg har stått tomme dag etter dag, er det ikke heller vi som skal definere bygget og bruken?

Et transformert rådhus omkranset av tilbud som alle kan benytte, tilrettelegger for at det er selve byen som er rådhuset. Slik oppfyller rådhuset også sin fremste funksjon – å være der for folket.

Lene Utbjoe, avdelingsleder for interiørarkitektur i Henning Larsen og masterstudent i arkitekturvern