Arkitektnytt

Den norske nøkternheten er fortsatt en tydelig bakenforliggende premissleverandør for hvordan vi vil tilkjennegi oss. Merkelig nok var denne nøkternheten ikke på agenden tidlig på 1900-tallet da vi var lutfattige sammenlignet med i dag.

 

Se bare på Bergen stasjon, murgårdene på Bryggen, Gamlehaugen, Torgalmenningen, Tinghuset og Forum Kino for å nevne noen prakteksemplarer av samtidsarkitektur av veldig høy kvalitet. Ikke bare på estetikk og arkitektur er disse byggene gode, men holdbarhet i materialbruken.
 

Disse byggene står seg veldig mye bedre over tid enn noe av det vi bygger i dag. I dag har vi

paradoksalt nok ikke råd til den kvaliteten vi bygget da vi var lutfattige. Rundt 1905 og i etterkant var

det nasjonalfølelsen som var en fanebærende premissleverandør for å sette standarden.
 

Hva bygger vi i dag som oser av samme stolthet? Det er ikke mulig å bygge så flott i dag, fordi det ikke er mulig å måle seg med den iveren man hadde etter å sette pris på tiden og hverandre med samtidsarkitektur av ypperste klasse. I dag skal ingenting koste penger. Vi er kun opptatt av investeringskostnadene, og ikke av driftskostnadene.
 

Vi spiser gjerne sushi annenhver dag, drikker dyrere viner for hvert år, reiser til Paris eller

New York i helgen og kjøper hus i syden. Men her hjemme bygger vi mer og mer middelmådig

kvalitet. Veldig rar logikk. Prøv å forstå det den som kan. Det som bygges i dag, blir plankeskur til

sammenligning med før vi fant oljen. Litt spissformulert, men dere skjønner poenget. Og for å

rydde av veien en mulig misforståelse så snakker jeg ikke om «signalbyggarkitektur».

 

Hverdagsarkitekturen, som det er mest av, er det mye viktigere at vi bygger med kvalitetsarkitektur.

Signalbygg skal vi også bygge. Men det er ikke signalbyggene som utgjør den gode byen eller det

gode strøket når det kommer til stykket. Det er hverdagsarkitekturen som omrammer gaten, plassen eller gir strøket et løft som gjør en forskjell.
 

Det er her nøkkelen til den intelligente byutviklingen ligger. De subtile bevegelsene i en områdeplan eller et grep som gjør at underbevisstheten din påvirkes og fanger opp en god karma uten at det er for

tydelig. Det er denne «summingen eller bakgrunnsstøyen» av arkitektur av høy kvalitet og god

formgiving av det fysiske miljø som gjelder.
 

God byutvikling handler ikke om et signalbygg, men heller om den viktigste sjanger av arkitektur,

nemlig hverdagsarkitekturen, selve nerven i en hvilken som helst by.
 

Enkelte ganger, ikke så veldig ofte, men enkelte ganger glemmer vi oss vekk i lekenhet med et

sidesprang av virkelige dimensjoner. Den Norske Opera & Ballett i Bjørvika er et slikt sidesprang.

Men som oftest er vi helt på sparebluss sammenlignet med våre naboland.

Rammevilkårene for å få til god samtidsarkitektur i Bergen beror på tre sentrale faktorer:

en god premissleverandør (kommunen), en god bestiller (byggherren) og en god utførende

(arkitekten).
 

Rieber Eiendom er en veldig stor aktør innen byutvikling i Bergen. Det er kommunen som er

premissleverandør, men det er de private aktørene som bygger ut, og det er de som bestemmer hva

som skal bygges så lenge det er i takt med diverse lovforutsetninger, og de er så generelle at de ikke

sikrer god arkitektur.
 

Rieber Eiendom har fått enormt my pes fra blant annet undertegnede for en del grep og valg i

Solheimsviken. Et parkeringshus med sjøutsikt, gjenfylling av deler av Solheimsviken, heller lite

spennende uttrykk mot sjøen. Men her inngår heldigvis disse litt trette byggene i en stor

sammenheng, og enkeltbygg har derfor ikke den samme rolle som enkeltstående fyrlykter i et

urbant landskap.
 

Det nye DNB-bygget i Viken har fått en helt utrolig flott teglfasade mot Michael Krohns gate.

Her har byggherren virkelig klint til med et fasadeuttrykk i tegl av en annen dimensjon. Snakk

om å gi det beste av bygningsmassen til den kjipe gaten, som nå ikke blir så kjip likevel. Om noen har

skjønt hvordan man gir tilbake til samfunnet, er det Rieber Eiendom. Jeg ble så utrolig glad inni meg da

jeg så dette fantastiske stykket arkitektur, at jeg tar av meg alle hattene og bukker i ærbødighet.

Dette, mine damer og herrer, er et grep til etterfølgelse. Det har med valg av uttrykk blitt oppgradert til å si i krigstyper: «Vi setter pris på dere naboer, her er vårt bidrag til trivsel.»
 

Jeg vet ikke om det lå noen føringer fra kommunen i denne retningen. Høyst tvilsomt. Her

har arkitekt og byggherre vært sitt ansvar bevisst. De tar stor plass I bysilhutetten, det forventes at de

gir noe tilbake. Disse guttene har ikke bare gitt tilbake, men tømt lommene for bydelen sin.
 

Så, er den bergenske samtidsarkitekuren anno 2013 verd å komme på frimerke? Ja, i aller høyeste

grad, og fjellfasaden på Riebers bygg for DNB er av meget høy valør.

Gratulerer Solheimsviken og Løvstakksiden med fantastisk god hverdagsarkitektur!

 

Morten Ramm Salbu

Teksten ble første gang publisert som en spalte i Bergensavisen 30. april i år.