Arkitektnytt

Arkitektutdanningen trenger kanskje en fornyelse. De endringene som har skjedd i løpet av et par mannsaldre har ofte vært av administrativ og organisatorisk art, de berører sjelden selve undervisningsformen og blir ofte kosmetiske.

For en tid tilbake besøkte jeg min «gamle» skole i England. Da jeg startet der var den en del av en kunst- og håndverksskole, men med forbindelse til byens 150 år gamle universitet hvor de ga forelesninger i kunsthistorie, litt samfunnsfag og geologi. (Omtrent som kontakten BAS har med UiB.)

Etter det har den vært tilknyttet et par høgskoler for så å bli en del av et nyopprettet universitet, som stadig har skiftet navn. Organisasjonsform og brevark har altså endret seg fem-seks ganger, men innhold og undervisning var omtrent som for 50 år siden. De har riktignok fått mange flere professorer, en forskningsavdeling, flere akademiske grader og større administrasjon; hovedlinjaler var byttet ut med mac-er og studioer med data-lab-er. Men de drev med mye av det samme, og i selve pedagogikken var det egentlig lite nytt.

På NTH hvor jeg etter hvert underviste ble vi først en del av Unit, så et fakultet på NTNU med en saklig logo, formgitt av Bruno Oldani. Etter en re-organiseringen av det nye universitetet, med opp til flere synergieffekter som hovedbegrunnelse – som egentlig bare førte til betydelig større administrasjoner overalt, ble fakultetet gjenstand for mange interne omkalfatringer og navnebytter. Det endret ikke særlig på studiehverdagen, og selve undervisningsformen er vel grovt sett som den alltid har vært – kanskje siden 1910?

Noe som egentlig burde ha ført til en stor endring, var da vi gikk over fra å være en arkitektavdeling til å bli et arkitekturfakultet. Akkurat som AHO omtrent samtidig ble en arkitekturhøgskole. For det er selvsagt stor forskjell på en akademisk institusjon med fokus på arkitekturstudier og et lærested for profesjonsutdanning – altså en arkitektskole. Men det skjedde lite annet enn nye brevark (med Oldanis logo).

Fremdeles – og uansett navn og innramming – er det dette spriket mellom akademi og yrke samt økende byråkrati, noe de fleste arkitektskoler stadig sliter med.

I europeiske storbyer utdannes det ofte arkitekter på tre steder: på teknisk høgskole (nå: teknisk universitet), kunstakademi og kunsthøgskole (nå: designuniversitet). De har ulik organisering, studieplaner og omfang, og bruker mye tid og krefter på vise at de på alle måter er annerledes (og bedre) enn de andre. Evalueringer av anstrengelsene vil neppe kunne kåre en vinner, og i praksis viser det seg at ferdigheter og kompetanse jevner seg ut. Slike eksempler tyder kanskje på at innrammingen rundt studiene ikke betyr særlig mye. Det er helt andre ting som styrer kvaliteten.

Generelt er utdanningen konservativ. Den var mer ensretta før og den største endringen nå er muligheten for spesialisering. Fremdeles er nok sånn at de aller fleste studenter i førsteåret har ambisjoner om å bli (stjerne)arkitekter. Dette endrer seg imidlertid over tid, og overalt legges det til rette for fordypning fram mot diplomen eller mastergradsoppgaven – i alt fra scenografi til fysisk planlegging.

Det virker som det kan være behov for en nyorientering, for en mer yrkesrettet og praksisorientert undervisning med utgangspunkt i kritiske analyser av hvor faget faktisk befinner seg. Et studieinnhold med samfunnsmessige føringer og faglig bredde pluss obligatorisk praksis, ville kunne bidra til et nødvendig løft på arkitektutdanningen.

Sven Erik Svendsen, arkitekt MNAL