Begrensningens utfordringer
Ralph Erskine fortalte engang om hvordan han fikk et boligoppdrag til kontoret i Stockholm via en telefonsamtale med en energisk boligentreprenør. Denne fortalte at de hadde et område i byen Newmarket - et par mil øst for Cambridge – med godkjent reguleringsplan og en avtale med kommunen som sammen ga rammer noe tilsvarende vår (tidligere) Husbankstandard: altså med utnyttelse, byggehøyder og boligstørrelser i tillegg til kvalitet og økonomi i hovedsak fastlagt.
Dessuten hadde de “arvet” et konkursbo som medført at de satt med alle teglsteiner og takpanner som skulle til, pluss vinduer, utvendige dører og takstoler. “Flere begrensninger?” spurte Erskine og da oppdragsgiveren svarte benektende sa han: “Jeg tar jobben likevel”.
Erskine – som var litt av en populist – gliste da han fortalte historien og sa at han egentlig alltid hadde ment at jo flere begrensninger, jo større motstand og utfordringer, jo bedre resultat. I virkeligheten satte nok også han pris på oppdrag uten for mange føringer, men trivselen økte klart med strammere krav – og resulterte trolig i bedre faglige produkter.
Området Studlands Park ble i 70-åra flittig besøkt og verdsatt – også av folk som var ukjente med de strenge begrensningene, og ble en stund ett forbilde for småhusplanlegging flere steder. Erskine utnyttet tomtesituasjon og eksisterende vegetasjon maksimalt og satte kreftene inn på å løse spesielt bebyggelsesplanene forbilledlig; selve bygningsutformingen fikk utrolig nok med alle begrensningene også noe av hans umiskjennelige preg. Han hadde tross alt vært i lære hos hageby-veteran-arkitekt Louis de Soission i Welwyn Garden City, før han dro til Sverige og etterhvert ble kjent som en kreativ og ukonvensjonell fagmann med internasjonal status.
Under alle omstendigheter står Erskines holdning i sterk kontrast til det som presteres av direktør for Faglig ressurssenter i Statsbygg Stig Pettersen, når han i et intervju i siste Arkitektnytt (04/09) forklarer hvordan de ser på oppgaver og utfordringer der i huset. Det er bortkastet med åpne konkurranse når rammene er trange, sier han og legger til at mange byggesaker er så klart definerte at de ikke byr på spesielle utfordringer. Altså ren plankekjøring.
Det er ikke vanskelig å være mer ening med Erskine enn Statsbygg når det gjelder forholdet mellom premiss og løsning, og kanskje burde en – i alle fall en gang i mellom – snu litt på flisa og legge oppgaver som byråkrater ser på som plankekjøring ut på konkurranse; om ikke annet enn for å vise en noe sneversynt ressurssenterdirektør at også der rammene tilsynelatende er trange er løsningsmulighetene legio. Det å uten videre godta at begrensninger automatisk fører til gitte løsninger blir litt for mye preget av forutinntatthet og manglende tro på kreative prosesser.
En får håpe at Statsbyggs regelverk er mer reflekterte og differensiert, og praktiseres mindre firkanta enn det framgår av intervjuet. Hovedformålet med en konkurranse må jo være å finne optimale samfunnsmessige og arkitektoniske løsninger på plan- eller utformingsoppgaver som av en eller annen grunn defineres som viktige - nesten uavhengig av premissene ellers.