Atlantis
Kunstnere, og arkitekter, kan være begavet med en spesiell fornemmelse for tiden og det som rører seg i den. De kan ha en intuitiv forståelse for essensen i de samtidige begivenheter og ane retningen videre. Gjennom sine arbeider kan de komme til å fremstille noe av selve tidsånden. Oftest er denne evnen likevel begrenset til en nese for hva som er in, trendy, fasjonabelt. Man følger, med alle sine individuelle sprang, bare den antatte felles kurs: fremad.
Men av og til, i noen særlige tilfelle, oppstår et verk som et skarpt snitt av selve NÅ. Som et røntgenbilde viser det plutselig situasjonen nøyaktig slik som den er, ærlig og presist, avslørende inntil margen. Basert på nåtidens umiskjennelige jærtegn, avgir det uvilkårlig også sin sibylliske forutsigelse om det kommende. Flott eller ubehagelig, akseptert eller avvist, bevisst eller ubevisst, er det et umiskjennelig genius tempo.
Oslo har fått sitt isfjell
Rett foran øynene på oss ligger det der, sannheten om vår tid. I et øyeblikk av klarsyn har arkitektene sett samtiden inn i hvitøyet og omsatt den i arkitektur. Som et tydelig kontrapunkt til de feiende optimistiske seil med kurs for en gylden fremtids skyfrie horisont, slik tiden tidligere ble fremstilt på den annen side av jordklodens tilsvarende havnearie, bretter her kortene seg sammen i skjevhetens skråplan mot den sikre ruin. Her har sannheten om, og konsekvensene av våre handlinger, vår tid, vår skjebne, fått sin symbolske form. Det viser mer enn et klimaskifte, mer enn en feilslått kurs, det viser sammenbruddet av den moderne tid. Fylt med en aldrende kunstarts svanesang, fullstendiggjør det manifestet for det tyvende århundres endelige punktum.
Fortidens avglans
Det blir derfor unødvendig, ja fullstendig bortkastet, å oppføre enda flere tegn hentet fra pyramidespillene epoke. Magasinene er allerede fulle av illustrasjoner på de stereotype waterfronts. Reisen til andre havnebyer er snart ikke lenger bryet verdt. Selv forsøkene på å overgå hverandre i sensasjonelle nyheter forårsaker hos den blaserte reisende bare en rask billett videre. For det ligger ikke lenger noen forløsning i skakke speil, drivende isflak, gjennomhullede mastodonter eller forvridde krampetrekninger; det er bare vanlige bilder på en samtid på veg ut.
Byens innbyggere kan sitte igjen med en anmassende oppsamling av sensasjonelle skrik. Om kort tid vil den bare oppnå nåtidens mest foraktfulle betegnelse: gammeldags. Det er forbi.
Alternativ
Kunstnere og arkitekter kan fremstille tydelige uttrykk for samtiden. De gjenspeiler begivenhetene slik de blir fremført av andre og er med på å bekrefte dem med sitt virke. Noen få reflekterer mer over sin tid. De vurderer positive og negative sider og fremstiller sitt kritiske syn, gjerne det negative. Forbausende få er i stand til, ut over en ren fremskrivning av nåtidens tendenser, å skape det ønskelige, å vurdere samtiden ikke bare slik den er, men også hvordan den burde være. Sjelden fremstilles derfor det ønskelige, et samtidens ideal. Den turbulente tid vi nå er inne i burde gi god grunn, og tid, til ettertanke over alternative retninger og muligheter. I de urealiserte prosjekters diskusjon bør inngå debatten om fremtidens tilværelse som helhet og en arkitektur som gir innspill til alternative former, andre, ennå ukjent.
La Oslo operahus stå som det siste symbol på en tapt tid. Det er ikke lenger fornuftig å styre for full fart rett frem.
