Arkitektnytt

Selvsagt er det viktig for byens myndigheter å ha ambisjoner for bærekraftig byutvikling, bevaring av kulturminner, teknisk og bysosiologisk infrastruktur. Men det bør vel innrømmes at det er vanskelig å definere eksakte mål. Etter en arbeidsom runde med korreksjoner sitter man kanskje med et dokument av samme karakter.

Jeg tror de synlige, fysiske resultater av god eller dårlig arkitekturpolitikk stort sett vil være å finne innenfor et område som ikke er mye omtalt i dokumentet, nemlig det offentliges bygningsforvaltning og byggeaktivitet. På det området er det større mulighet for styring mot fastsatte mål. Her vil folk flest – også arkitekter – oppfatte og diskutere de synlige resultatene.

Nær sagt alle tiltak innenfor offentlig sektor må forholde seg til prosedyrer som er bundet opp i lover og forskrifter. Det er bra. Men det er også handlingsrom for gode og dårlige valg!
Etater med ansvar for gjennomføring av bygge- og anleggssaker forbereder sakene for politisk avgjørelse og innpassing i offentlige budsjetter. Etatenes ansatte arkitekter og ingeniører er den sentrale og selvfølgelige kompetanse i dette arbeidet. Forberedelsene omfatter arbeid med areal- og virksomhetsprogrammer, tomtevalg, kostnadsestimater, valg av prosedyrer, valg av konkurransemodeller, sammensetning av juryer, valg av eksterne rådgivere.

Det er våre kolleger som arbeider med disse sakene. Et viktig mål for OAF – og for NAL – bør være å etablere større nærhet til denne del av profesjonen. Tradisjonelt er det en viss fjernhet. Arkitektene som praktiserer i markedet nyter større oppmerksomhet. De får rosen eller kjeften når huset står der, men årsakene er ofte å finne i tidlige faser.

Noen stikkord inspirert av nylig gjennomførte konkurranser: Underbudsjettering, manglende praktisk erfaring, feilaktig prosessvalg, upresise programkrav, overdrevne krav til dokumentasjon i tidlige faser, eller for beskjedne krav i senere faser, fastlåste eller uklare kriterier for avgjørelser. Bransjen og profesjonen har erfaringer, men når ikke bestandig frem til avgjørende myndighet fordi fagets representasjon er svak og kanskje servil, med ubegrunnet og lite reflektert begeistring for nye påfunn.

Bare en brøkdel av landets arkitekter er ansatt i offentlig tjeneste. De fortjener vesentlig større oppmerksomhet. De fortjener å bli flere og nyte økt prestisje. Fagfolk i offentlig sektor må forfølges og oppfølges, stimuleres, roses, kritiseres, oppmuntres til større mot og større skepsis til trendy prosesser og politiske brageløfter. Det kan bidra til at mål blir realistiske, prosessene rasjonelle, med større oppslutning og lojalitet fra eksterne fagmiljøer.

Ovenstående tanker forsøkte jeg å trekke frem på OAFs debattmøte. I forhold til debattmøtets kjappe form og panelets sammensetning, var de malplassert. De egner seg bedre til rolig (arkitekturpolitisk) ettertanke i etatene og organisasjonene.