Arkitektnytt

Tre innledere er ansatt ved AHO, tre er partnere ved Oslo-kontorer, to har tilknytning til institusjoner i hovedstaden – unntaket kommer fra NTNU i Trondheim. I tillegg har en av de to konferansierene tilhørighet i Oslo, den andre i Midt-Norge. Konferansens prosjektleder holder også til i Oslo.

Kan utvalget være en tilfeldighet? Eller mener arrangørene KKD og Norges forskningsråd at dette teamet er representativt for de aktører som kan belyse ”arkitekturens samfunnsmessige betydning” og analysere og tolke ”nye politiske og kunnskapsmessige utfordringer” her i landet?

I konferanseprogrammet henvises det til en arkitekturpolitisk handlingsplan som varsles ferdigstilt i løpet av sommeren, et samarbeidsprosjekt mellom en rekke departementer i en ”bred og inkluderende arbeidsprosess”. Statsråd Trond Giske siteres: Den ”økende bevissthet om sammenhengen mellom god byplanlegging og trivsel” skal videreutvikles og styrkes. Utmerket. Men hvilke byer og steder snakker vi om her?

Arkitekturpolitisk konsensus

Hvorfor er ikke et arkitektkontor fra en av de andre norske byene invitert til å gi sitt bidrag til diskursen? Har vi ikke noe å lære av det som skjer i Stavanger, Bergen eller Tromsø? Ville det ikke ha vært betimelig å gi ordet til en av Byboligaksjonens arkitekter og boligforskere, en faggruppe som med profesjonell tyngde har satt søkelys på et av de store stridsemnene i dagens Norge, nemlig den utbyggerstyrte boligbyggingens kritikkverdige uterom og leiligheter i bykjernene?

Hvor er foredragsholderne som diskuterer distriktsutbyggingen, det norske tettstedets problematikk, behovet for økt brukermedvirkning i byplanleggingen, arkitekters bistandsarbeid eller drøfter bærekraft og klimaspørsmål?

For undertegnede synes det som om konferansens hjemlige innslag søker arkitekturpolitisk konsensus à priori og viker unna de mest kontroversielle temaene.

Gjenspeiler konferansens Oslo-orienterte dagsorden den politikk som vil prege den bebudede handlingsplanen? I hvilken grad kommer den departementale planen til å fungere som et instrument for de rødgrønne partienes valgkamp til høsten?

En landsomfattende strategi

”Den norske stat og den norske offentligheten må ha en samlet virksomhetsstrategi for arkitektur”, heter det i et arkitekturpolitisk manifest fra Norske arkitekters landsforbund. ”Det er viktig å få fram gode eksempelbygg, men arkitekturen og bevisstheten om våre fysiske omgivelser må i sin ytterste konsekvens implementeres i alle deler av samfunnet.”

Videre hevder NAL at det ”må forskes i nye samarbeidsformer i planleggingen, slik at planen går fra å være et mål i seg selv, til å bli et middel for å oppnå demokratiske og åpne prosesser”.

Regjeringen har utpekt Norsk Form som arnested for meningsutvekslingen om det arkitekturpolitiske arbeidet. Burde ikke NAL og forbundets lokalforeninger ha vært trukket mer med i konferanseforberedelsene?

Hvis opplegget for konferansen senere i mai er retningsgivende for handlingsplanen, er det grunn til å forvente at det såkalte Distrikts-Norge vil reagere. Å løfte blikket ut over Oslo-gryta må være en obligatorisk øvelse for enhver som ønsker å stake ut kursen for en ny norsk arkitekturpolitikk.