Arkitektnytt

Et forfriskende arkitekturopprør farer over landet. «Vi aksepterer ikke jævla stygt lenger. Vi vil ha pent», oppsummerer NRKs Agnes Moxnes. En viktig del av problemet er en arkitektstand som i altfor liten grad lyttes til av utbyggere og entreprenører. Men Arkitekturopprøret har likevel et poeng. Arkitekter er preget av modernistiske idealer. Ting tyder på at dette er i bevegelse, men fortsatt lever arven fra modernismen på arkitektskoler og arkitektkontor. Med utgangspunkt i egen forskning på arkitektutdanningen skal jeg belyse noen mekanismer jeg mener har bidratt til dette.

Det ene jeg fant, var at studentene hadde et påfallende lite utviklet språk om de estetiske sidene ved sine arkitekturprosjekter. Flere betonte arkitekturens funksjonelle aspekter og tok nesten litt avstand fra det som handlet om form og estetikk. Disse dimensjonene ble først og fremst sett som en integrert del av arkitekturprosjektene. Likevel observerte jeg en tydelig formingsvilje. En student påpekte at han ikke designer, men «bare samler sammen informasjon til arkitektur». Samtidig medga han at han har estetisk sans, og at han i prosjektet sitt søkte form og koblinger som er «sexy» eller «tøffe». Dette er typisk for hva jeg fant: De estetiske dimensjonene er i høyeste grad til stede i utdanningen, men ofte på en implisitt måte.

Et annet fenomen var at det intuitive som skapende modus stod sterkt hos studentene. Det å «finne sin egen stemme» og sin unike tilnærming til arkitektur så ut til å stå sentralt. Originalitet og nytenkning ble oppfattet som en viktig verdi, og flere studenter fortalte om en individorientert kultur i studiet.

Disse to fenomenene kan sees som uttrykk for modernistisk tankegods: betoningen av at arkitektur skal formes «innenfra og ut» og betydningen av intuisjon og det skapende individ. Det siste ble for alvor satt i system ved den tyske skolen for arkitektur, design og kunsthåndverk, Bauhaus, arnestedet for utvikling av funksjonalismen i arkitekturen. Der ble det søkt etter radikalt nye løsninger for en ny tid. I Bauhaus' forkurs skulle studentene «avlære» konvensjoner fra den klassiske tradisjonen. Slik kunne de skape en ny begynnelse gjennom eksperimentering med materialer og abstrakte former. Arkitekturfagets tilknytning til kunst og det visuelle feltet manifesterte seg sterkt gjennom Bauhaus' virksomhet.

Mens arkitektutdanningen frem til begynnelsen 1900-tallet la vekt på studier av antikkens og tidligere stilers formverden for å styrke studentenes kunnskaper innen stil, proporsjonering og komposisjon, står søken etter «det nye» som kan møte samtidens behov, blant annet gjennom bruk av nye former, materialer og teknologi, i dag helt sentralt. Det gir faget stor handlingsberedskap i møtet med nye utfordringer, men man kan spørre om bruddet med tradisjonen har svekket språket og grepet om estetikk som egen disiplin.

Svaret på Arkitekturopprøret er ikke flere klassiske fasader, men at arkitektprofesjonen undersøker hva folk lengter etter. Da må vi systematisk styrke vårt kunnskapsgrunnlag og språk innen estetikk. Vi må vite mer om hva som stimulerer, inspirerer og som skaper menneskelig trivsel for det brede lag av folket. Da er fag som nevrovitenskap og miljøpsykologi minst like relevant som inspirasjon fra kunstfeltet. Det er også nødvendig å systematisk styrke vår kunnskap innen brukerprosesser. Tiden er overmoden. Arkitektutdanningen ruster ikke studentene godt nok i dette i dag. Studentene jeg fulgte, ønsket riktignok eksplisitt å inkludere brukernes perspektiver i sine arbeider, men lyktes i svært varierende grad. De hadde rett og slett ikke lært hvordan.

Hundre år etter Bauhaus er tiden igjen inne for en kraftig fornyelse av arkitektutdanningen. I en slik fornyelse må bærekraft og menneskets grunnleggende behov settes radikalt i sentrum for arkitektfagets verktøy og metoder. Så må resten av bransjen – politikere, byggherrer og entreprenører – selvsagt også ta sin del av ansvaret.

Barbro Grude Eikseth, arkitekt og forsker