Arkitektnytt

Arkitekturopprøret fortsetter med innspill både fra der opprøret kommer fra og de som får kritikken. Det betyr at det har sin gyldighet, og at det kommer til å få en innvirkning på våre omgivelser. Arkitekt og forsker Barbro Grude Eikset tar opp dette i Arkitektnytt nr. 10/21 hvor hun blant annet mener at «vi må vite mer om hva som stimulerer, inspirerer og som skaper menneskelige trivsel ...» Her nevner hun nevrovitenskap og miljøpsykologi som minst like relevant som inspirasjon fra kunstfeltet. Her velger jeg å minne om Bauhausskolen, som hun også gjør, men vise til hva nettopp kunstnerne og arkitektene interesserte seg for den gangen i mellomkrigstiden: persepsjon og gestaltpsykologi.

Gestaltpsykologi er en retning innen psykologien som legger vekt på den betydning helheten har for hvordan mennesker oppfatter omgivelsene og for menneskets funksjon. Persepsjon i denne sammenheng er hvordan mennesket tar inn sine synsinntrykk gjennom sitt sanseapparat, hvordan mennesket sanser sine omgivelser, og hvordan det bygde miljø kan bidra til en god sanseopplevelse. Billedkunstnere som Paul Klee, Vasilij Kandinsky var opptatt av dette i sine studier med form og fargelære. Fra vår tid kan nevnes den danske arkitekten Jan Gehl, som har arbeidet med å kartlegge sansenes stimuleringsbehov i den urbane kontekst.

I boken Byer for Mennesker tar han for seg «Menneskets kropp, sanser og bevegelsesmuligheter er nøkkelen til god byplanlegging for mennesker.» Men arkitektur med en frodig sanseopplevelse knyttes ikke til spesifikke stilretninger, og kan opptas i alle uttrykk og sjangere. Det er arkitektens ansvar å tilrettelegge for at brukeren skal kunne benytte hele sanseapparatet i sitt møte med arkitekturen. Det gjelder særlig det visuelle, men også akustikk og noen ganger til og med fornemmelsen av lukt!

Arkitekturopprøret er bra fordi det setter fokus på hva arkitektur egentlig er. Bærekraft har nå overtatt hele arkitekturbegrepet. Det er politisk korrekt å snakke om bærekraft når man snakker om arkitektur. Det er blitt en måte å legitimere faget vårt på. Alle aspekter ved faget blir definert gjennom bærekraft og klimaendringer. Men at vårt sanseapparat tilfredsstilles fullt og helt ved å oppfylle alle krav til bærekraft, tror jeg ikke.

Bærekraft kan imidlertid lovfestes ved bruk av riktig energikilder, isolering av husene etc. Men bruk av våre sanser i utformingen av våre byggete omgivelser kan ikke lovfestes på samme måte, men krever fagkunnskap. Da vil arkitekturopprørernes hyl og rop om deltagelse fra «folk flest», charetter og lignende ikke kunne betraktes som erstatning for fagekspertisen, men gjerne som en del av en normal høringsinstans.

Arkitekturen er et resultat av den rådende tidsånd og blir således alltid tolket på nytt. Selv i de perioder hvor man fant idealene i den greske og romerske arkitekturen, kopierte man aldri. Det skal alltid være rom for nyfortolkninger. Derfor er det ikke vanskelig å se forskjellen på renessanse og nyklassisisme selv om de begge hadde det klassiske som sitt ideale. I motsetning til den egyptiske kulturen hvor det var stor frykt for endringer, har den europeiske kulturutviklingen vært som en sykkel; hvis den stopper, faller den. En nostalgisk tilbakeskuing eller kopiering av fortiden blir derfor en feiltolkning av vår egen kultur.

Men selvfølgelig skal vi verdsette det som har vært gjort før og ta det med som en viktig del av vår tilværelse. Hvis vi får til en vellykket sameksistens med nytt og gammelt, er det å vise respekt og forståelse for våre omgivelser. Moderniteten er også forklart gjennom opplysningstiden og filosofien om at fornuften settes i høysetet av retninger som rasjonalisme, materialisme og positivisme. Moderniteten er ikke teisme (gudsdyrkelse), men et rotfestet resultat av menneskenes reelle liv og behov. Ved å ha en gjensidig respekt og tilsvarende nysgjerrighet, er jeg sikker på at vi kan ha et rikt og kreativt forhold til både det tradisjonelle og det moderne.

Erik Collett, arkitekt MNAL