Arkitektnytt

Det er neppe bevisst, men Arkitekturopprørets krav om endring er utrolig godt timet. Det sammenfaller med begynnelsen av et paradigmeskifte innen arkitektur og byutvikling som man bare aner rekkekvidden av. At vi vil se endringer er det ingen tvil om. Men endringene dreier seg om noe langt mer grunnleggende enn ornamenter og symmetri. De handler om vår tids største trussel - klima- og naturkrisen.

Vi vet jo at byggebransjen ikke kan fortsette som før. Den står for en altfor stor andel av både klimagassutslipp, energiforbruk og avfall. For at Norge skal komme i mål med klimaforpliktelsene sine, kreves en innovasjonstakt uten sidestykke. Alle sider av bransjen må endevendes, fra den minste skrue til verdikjeder, tankesett og prosesser. Helomvendingen endrer rammevilkårene for arkitektur og byutvikling, og det skaper allerede nye uttrykk.

Arkitekturopprørerne har fått nok av det de synes er stygg og menneskefientlig arkitektur, og ønsker at vi skal bytte ut modernisme med klassisisme. Dessverre adresserer ingen av -ismene hverken klima eller naturmangfold. De kan ikke gi oss fullgode svar på våre viktigste utfordringer. Det vi trenger er frihet til å finne frem til den nye arkitekturen – en arkitektur som skal fortelle historien om byggebransjens snuoperasjon fra klimaversting til klimaløsning. Det mesterstykket er ikke mulig uten helhetlig arkitekturkompetanse og kreativitet, hvor også estetikk og høy arkitektonisk kvalitet tas i betraktning. Arkitektenes bidrag er viktigere enn noen gang. Men for å kunne bidra med nyvinninger, trengs det rom for å eksperimentere, prøve – og feile.

Ingen kjenner fasiten ennå, men riving blir det mindre av, det er sikkert. Samtidig øker fokuset på rehabilitering, transformasjon og ombruk av byggematerialer. Deling og fellesskapsløsninger blir viktigere. I tillegg må vi sørge for klimasikring og regenerering av ødelagt biomangfold i byene. Det kan gjøres med naturbaserte overvannsløsninger, urban dyrking og grønne tak og fasader – for å nevne noe. Alt dette er tiltak som også gir mer variasjon i våre bygde omgivelser. Det gir mer menneskelig skala og mer liv til byrommene. Det gir mer kvalitet i materialbruk og detaljering. Ikke minst bringer disse fremtidsløsningene også med seg kreativitet, sterkere stedsidentitet og økt tilhørighet.

Vi som jobber med å forme omgivelsene våre er avhengige av publikums tillit. Arkitekturopprøret minner oss om at vi ikke kan ta den for gitt. Men kanskje har vi å gjøre med et kinderegg: klima- og naturkrisen kan drive frem en ny og mer menneskevennlig arkitektur som svarer ut mye av det de etterspør. Kanskje faller den bedre i smak? Om ikke på grunn av stilen, så fordi den gir mening i vår tid.