Arkitektnytt

Hun spør: Hva skal vi med slik kritikk? Ingen bryr seg, arkitekten blir fornærmet eller bortforklarer, oppdragsgiveren leser ikke slikt. Og hvis vi skal utøve slik kritikk, hvilke krav må vi da sette til partene? Mari Lending berører også temaet i samme nummer, relatert til en spesiell sak. Hun konkluderer vel med samme skepsis overfor nytten av arkitekturkritikk slik vi stort sett kjenner den.

Skal vi så si at ballen er lagt død for godt? Ingen vil høre, ingen vil lære, og de som eventuelt skal mene noe, må være så kvalifisert og nedlegge et så stort arbeid at det må overlates til heltidsansatte spesialister. Likevel: Jeg tror at det er en gruppe både i lauget og utenfor som finner det faglig utviklende å drøfte det som fremstår som arkitektur. Selv om det innskrenker seg til en akademisk debatt, er det tenkelig at kretsen av interesserte er større enn redaktøren nå synes å tenke. Og for studenter bør en analytisk vurdering av et verks situasjon, plan, form, funksjon og økonomi være lærerik. Dessuten kan ikke en arkitekturpolitikk som NAL ivrer for, henge i løse luften.

I Arkitektnytt 08/05 hadde Ingvar Mikkelsen et inspirerende innlegg om ”Kritikk av arkitekturkritikken”. Dette er en god veileder for en som vil prøve seg på feltet. OAF-seniormøtet 27.02.08 synes etter referat i Arkitektnytt 03/08 også å vise at det er stor interesse for arkitekturkritikk. Og en rekke andre innlegg gjennom årene sier det samme. Lenger synes vi kanskje ikke å komme. Men å legge ballen død? Nei!

Nå er det slik at det dyrkes frem idoler i faget vårt også. Lite synes det å være å utsette på deres arbeider. Er det fordi de er så mye dyktigere enn mange andre? Eller er det fordi de er dyktige markedsførere av egne arbeider? Eller er det takket være redaktørers hengivenhet?

I Norge har trolig redaktøren av Arkitektur N den største definisjonsmakten her i landet hva gjelder såkalt god arkitektur. Tidsskriftet velger ut eksempler av sterkt varierende kvalitet. Hvordan og hvorfor de er valgt ut er ikke alltid like lett å forstå. Vi finner tegnebords-arkitektur, fint på tegning, hensynsløst og dårlig i nabolaget. Vi finner løsninger som vitner om at arkitektene neppe noen gang gjør husarbeid eller har opplevd bevegelseshemninger. Eksempelet Box Home fikk omslagsplass, livsfarlig å bruke med neglisjering av hevdvunne prinsipper om helse, miljø og sikkerhet. Vi ser klimaeffekter og vedlikehold nedprioritert. Tunge materialer som bæres av syltynn konstruksjon. Skeive vinkler uten tydelig begrunnelse annet enn det rent spektakulære. Eksemplene på refleksjonstemaer er mange. Redaktøren skal selvfølgelig velge, og mye positivt kan sies om tidsskriftet under hennes ledelse. Men en positivt kritisk kommentar til eksemplene, vil være nyttig. 

Christian Norberg-Schulz skrev, like før Arnstein Arneberg døde, en artikkel der han levnet ham liten ære som arkitekt. Men han gikk faglig grundig til verks. Mitt poeng er ikke å frarøve noen æren, men å lære å se. Jeg mislikte hans form, men lærte noe av hans analyse.

Andreas Hølaas skriver i siste Arkitektnytt vennlig, men kritisk om Niels Torps ombygging av Sjøfartsmuseet. Jeg finner det interessant, berettiget og lærerikt. Det kan gjøres!

Forresten, kan du tenke deg noe mer estetisk umotivert enn det skeive kulturhuset i Sandvika? Og er ikke Norsk Bremuseum i Fjærland beheftet med en målestokkforvirring, til tross for at det er tegnet av Sverre Fehn som har gjort mye fint? Også han tegnet minst ett bygg hvor vannet fosset inn når det regnet. Her er mye vi kan snakke om og lære av.