Arkitektnytt

 

Denne gang tok meningsutvekslingen utgangspunkt i et par ærverdige treverkshoteller på Vestlandet, begge med planer om tilbygg, og striden handlet om man skulle satse på arkitektonisk nytenkning eller kopiere det gamle formspråket. I bakgrunnen ulmet sommerens NRK-kåring av landets styggeste bygning; prisen gikk som kjent til Tynset rådhus anno 1974, visstnok kalt Brunosten på folkemunn.

 

Følgende utsagn, ordrett sitert fra et leserinnlegg i en riksavis, kan representere holdningen som kjennetegner antimodernistene: ”Det er faktisk slik at moderne, funksjonalistisk arkitektur vekker liten begeistring hos folk flest... Folk vil ha skråtak og smårutede vinduer.”

 

Hvor gyldig er denne påstanden, kan man undre.

 

Finnes det vitenskapelig utførte galluper som definerer ”folks” arkitektursmak? Eller for å stille et annet spørsmål: Er det ønsketenkning – konstruert av arkitektstanden selv – at norsk samtidsarkitektur endelig har kvittet seg med den såkalte vulgærfunksjonalismens tvangstrøye og er i ferd med å utvikle en kreativt nyskapende formgivning? (I tillegg til å mestre det funksjonelle og det bærekraftige, selvsagt.)

 

Har vi dekning for å hevde at byggverk som for eksempel Preikestolhytta utenfor Stavanger, utsiktspunktet Gudbrandsjuvet i Geiranger, operahuset i Oslo, Ypsilon-broen i Drammen, brannstasjonen i Bergen, biblioteket i Tønsberg og Svalbard Forskningspark vekker begeistring hos mannen og kvinnen i gata? Er den økende oppmerksomheten vi får i internasjonal presse et bevis på en kunstnerisk framgang som også opinionen verdsetter?

 

Som yrkesgruppe blir vi ofte beskyldt for å være arrogante og kryptiske; arkitekter tar aldri begrepene stygt og pent i sin munn når de omtaler byggverk overfor allmenheten. Men poenget er at det gjør menigmann mer enn gjerne. Og spesielt opptatt av estetikk er de modernismemotstandere – for ikke å snakke om kitschtilhengerne – som utfolder seg med utrettelig energi i kontroversene i dagspressen.

 

Det er min overbevisning at vi arkitekter må delta mer aktivt – og med større selvransakelse – i disse stadig tilbakevendende ordskifter om visuell kvalitet i de fysiske omgivelser. Vi trenger flere arkitekturkritikere som våger å stå fram på den offentlige arena og drøfte fagets designaspekter. Vår akilleshæl som profesjon er utvilsomt mangelen på vilje til å erkjenne at også estetiske kriterier må inngå i offentlighetens arkitekturdiskurs.

 

Johan-Ditlef Martens ble møtt med beklemmende taushet fra lauget da han i sin tid skrev i Arkitektnytt at Snøhettas kulturhus i Sandvika var en stygg bygning. Kunne den påstanden ha banet vei for en avklarende diskusjon om formproblematikken?

 

Bør NAL børste støvet av sin arkiverte arkitekturkritikkpris og inspirere medlemmene – og redaksjonene i våre to tidsskrifter – til å engasjere seg mer helhjertet i estetikkdebattene?