Arkitektnytt

Sjelden har jeg opplevd en så sterk følelse av anakronisme som da jeg leste intervjuet «Motstandsmannen» i Arkitektnytt 01/2015. For mens praktiserende arkitekter og arkitektur-

skolenes studenter er i ferd med å frigjøre faget fra den såkalte brutalismen, og bane vei for en arkitektonisk vårløsning, funksjonelt og estetisk, står veteraneklektikeren Audun Engh fram og gjentar retorikken fra 1980- og 1990-tallet som om ingen ting skulle ha skjedd siden den gang.
 

At hans falanks av tordenskioldske soldater har skiftet organisatorisk arena fra Byens Fornyelse (New Urbanism) til Intbau, og med politisk korrekthet i dag vektlegger brukermedvirkning og økologi tydeligere enn før, endrer ikke det den kjensgjerning at de ønsker arkitekturens formgivning tilbake til den lykkelige tiden før cirka 1910–15 da funksjonalismen hadde sitt gjennombrudd i Europa (fra slutten av 1920-årene her i landet).
 

Engh terper utrettelig på nostalgiens forførende liturgi. Arkitektstanden er «hjernevasket av modernismen», den ekskluderende «kultdannelsen i arkitekturen» skapes på arkitektskolene, og ordningen med arkitektkonkurranser er «et maktmiddel» for å hindre at den klassiske byggemåten får slippe til. Mens folk flest derimot avskyr «glass og betong» og vil ha naturlige byggematerialer, ornamentikk og symmetri. Også søyler og kupler og andre historiske motiver inngår i vanlige menneskers forestillinger om gode fysiske omgivelser.
 

Mitt motargument er todelt: Selv om det fortsatt tegnes mange sjelløse boliger, kontorer, kjøpesentre og andre kommersielt dikterte byggverk, og til tross for at områdeplanleggingen i by og bygd fortsatt er kritikkverdig, så har vi de siste femten-tyve årene vært vitne til en rekke gledelige nyskapninger i byggekunsten. 
 

Ja, kanskje kan man betrakte Arkitekturmuseets utstilling «Norsk samtidsarkitektur 1990–95» som et vendepunkt, der Sverre Fehn vakte stor oppmerksomhet med sin landskapsforankrede, poetiske Villa Busk i Bamble. Av andre vakre bygninger fra denne femårsperioden kan nevnes Tønsberg bibliotek av Lunde og Løvseth, deltakerlandsby til OL på Lillehammer av Lund Hagem og Div A., Sandvika stasjon i Bærum av Arne Henriksen og Havsteinprosjektet i Trondheim av Nils Henrik Eggen.
 

Og dermed var paradigmeskiftet et faktum. Arkitektene slapp seg kunstnerisk løs og tegnet byggverk som burde ha fått postmodernistene på andre tanker, fra Mortensrud kirke i Oslo til Tautra Mariakloster på Frosta av Jensen & Skodvin, eller Snøhettas serie med triumfer fra biblioteket i Alexandria til operaen i Oslo.

 

Slik kunne man fortsette oppramsingen av arkitekter som har bidratt til arkitekturens fornyelse i senere tid: Jarmund/Vigsnæs, Element, Haugen/Zohar, Steinsvik, Helen & Hard, Rintala Eggertsson, 3RW, Eriksen Skajaa, Atelier Oslo, Kristin Jarmund, Pir II, Carl-Viggo Hølmebakk, Reiulf Ramstad, Askim/Lantto, Brendeland & Kristoffersen, Superunion, Tyin Tegnestue ...
 

Ser ikke Audun Engh at denne nye generasjonen for lengst har endret norsk arkitektur? Og angår det ham ikke at det innovative som nå skjer på våre arkitektskoler – her tenker jeg på de mange interessante diplomoppgaver som leveres og diskursen som pågår – også viser at hans dystopiske arkitektur-

kritikk blir stadig mer virkelighetsfjern?
 

At Audun Engh til slutt i intervjuet, for å bevise sine postmoderne teser, spår at Rem Koolhaas – av alle ortodokse senmodernister – snart kommer til å konvertere til «klassisk byplanlegging», får meg til å tenke på Obstfelders surrealistiske dikt om å befinne seg på feil klode.