Arkitektnytt

Jeg har vært interessert i gjeld, arkitektur og sosial boligbygging i et tiår, men temaet har stort sett vært en festbrems. Nå er det nær sagt det eneste som blir snakket om på festen. På bardisken forleden, fortalte en fremmed meg at boligpolitikk er blitt sexy. 

Fra brennhet boligmarked til brennhet boligpolitikk

Istedenfor å begjære hva markedet og reklamen tilbyr oss som «vakre» kropper eller «balkongbegjær», er vi nå vitne til at vi har begynt å begjære den sosiale boligbyggingen igjen? 

Vi ser en økt interessen for boligpolitikk, tydelig ikke i bare på Instagram-kontoen Min_drittleilighet (med 24 000 følgere) og i nyhetene, men også hos fremmede på puben, politikernes økte interesse for temaet, eller i form av alle boligdebattene som holdes, som Deichmans debatt «Din drittleilighet», som ikke bare var fullsatt men hadde hele 1400 interesserte. Dette er sårt trengt. 

Å gjøre noe politisk er å innrømme at ting ikke kan løses alene, aktør for aktør, prosjekt for prosjekt, men at det er noe vi må løse sammen. 

På samme måte som markedet ikke er i stand til å løse store oppgaver som toginfrastruktur, blir det klarere og klarere at markedet heller ikke klarer å løse boligmarkedets problemer. Systemiske spørsmål krever kollektive svar, noe som innebærer en gjenfødsel av modernismens vyer. 

Modernismens fødsel

Kort fortalt innebar modernismen, i en arkitektonisk og byutviklingskontekst, et ønske om å skape et bedre liv for flest mulig. 

I etterkrigstiden fikk dette et sosialdemokratisk preg, og en rekke store byutviklingsprosjekt ble satt i gang i den hensikt å bøte på ikke bare krigens herjinger, men også de sosiale problemene som hadde oppstått etter at byene var overlatt til et fritt marked, som av natur favoriserer dem som har mest på bekostning av dem som har minst. 

Arkitektonisk tok disse nye byprosjektene utgangspunkt i standardiserte og masseproduserte, funksjonalistiske boliger. Bygrepsmessig ble en rekke drabantbyer reist. 

For Norges del ble ikke bare byer som Oslo og Bergen vrengt, de ble også sosialt ugjenkjennelig. 

Som de nye boligbøkene som har kommet de siste årene beskriver – Bygården (2018) av Mirjam Sorge Folkvord, Boligdrømmen (2019) av Kjetil Gyberg og og Det norske hus (2020) av Hannah Gitmark – ble ikke bare trangboddhet tilintetgjort, i byene gikk folk fra å kaste bort store deler av lønnen sin på leie til bolighaier til å bli selveiere – gjerne i form av eierskap i hva vi i dag omtaler som den tredje boligsektor, boligsamvirkene. Aktører som OBOS bygde (den gang) hjem ikke som en dyr vare, men som en velferdsgode til en rimelig pris.

Modernismens død

Troen på at samfunnet kunne bli forbedret raknet imidlertid med tiden.  

Arkitekturkritikeren Charles Jencks påpekte eksempelvis om en beryktet riving av det gigantiske og mislykket sosialboligprosjektet i USA, Pruitt-Igoe i St. Louis: «Modern architecture died in St Louis, Missouri on July 15, 1972, at 3.32pm (or thereabouts).» Ifølge Jencks, måtte modernismen bane vei for postmodernismen. 

Med de postmoderne strømningene som fikk fart på 80-tallet, ble det hevdet at de store fortellingene måtte vike for de små historier, for å si det med filosofen Jean-François Lyotard. 

Hvis postmoderne filosofi gav opp idéen om sannhet, gav arkitekturen og byplanleggingen opp modernismens store planer og sosiale visjoner. Istedenfor de store bypolitiske prosjektene som hadde tatt så mange mennesker ut av elendighet, ble fokus nå heller viet mindre prosjekt, kreativitet og form som sådan. 

Postmoderne nyliberalisme

Parallelt med denne filosofiske og arkitektoniske utviklingen skjedde det også en politisk utvikling. Høyresiden kritiserte sosialdemokratiets modernisme for å være statisk og overavhengig av staten. Å forandre verden var for ambisiøst, det fantes ingen alternativer til markedet, angivelig. 

Også idag lever denne kritikken i beste velgående: hver gang noen fremmer progressive tiltak på boligmarkedet, tar det kort tid før høyresiden sier at vi ikke kan dra tilbake til problemene på 70-tallet, som nyliberalismen angivelig løste på 80-tallet. 

Modernismens fremtidsiver var, ifølge disse kritikerne både på 80-tallet og idag, utdatert. Så de ville (og vil) heller ta oss tilbake til 1800-tallets liberalisme. 80-tallets postmodernisme, som Magnus Marsdal har påpekt, fungerte på mange vis som nyliberalismens glidemiddel. Fraværet av en seriøsitet og et ønske om å forandre verden, passet utmerket til nyliberalismens gammeldagse markedsfundamentalisme.

Små tiltak må vike for de store

I fravær av helhetlige byplaner og sosial boligbygging, har ikke bare boliger blitt dyre, men en rekke aktører har slått seg opp som utleiebaroner og boligprofitører. 

Vi er, med andre ord, på vei tilbake til 1800-tallets gårdeiervelde som modernismens fremtidsiver ødela. 

Derfor trenger vi sårt en ny boligpolitikk som gjennom overordnede tiltak løser de strukturelle problemene boligmarkedet er preget av, og som markedet ikke makter å løse – blant annet fordi det delvis har skapt problemene. 

For mer enn noe, trenger vi ideer og tiltak som løser boligkrisen – vi trenger sosial boligarkitektur, sosial byutvikling og sosial planlegging som vektlegger mennesker istedenfor markeder. 

På samme måte som at sosialt entreprenørskap og filantropi ikke løste 1800-tallets problemer, klarer det heller ikke det i dag. Det innebærer blant annet at vi må innse at vi ikke kan jobbe med små, sosiale prosjekt, hvis strømmen beveger seg i en usosial retning. Derfor trenger vi et helhetlig modernistisk prosjekt. 

Mot en postmoderne modernisme

Jeg tror arkitektur og byplanlegging har en ledende rolle å spille i denne kommende forandringen, både med å påpeke at vi trenger større kollektive prosjekt, men også med å gi disse en estetisk form. Tenk hvilken entusiasme dét kan skape, å skape fremtiden. 

Dessuten kjenner arkitekter problemene vi står overfor og bør derfor aktivt oppsøke planleggere, progressive samfunnsøkonomer, sosialister, aktivister og folk som sliter med å komme inn på boligmarkedet – og tenke høylytt sammen. 

Vi trenger ikke en gjenfødelse av modernismens form, det ville være en selvmotsigelse. Dessuten trenger vi ikke modernismens ovenfra-ned perspektiv. 

Hva vi trenger, er en modernisme som lærer av postmodernismens lekende former, og en postmodernisme som lærer av modernismens helhetlige sosiale fremtidsiver. Bare sånn kan vi løse problemer som boligkrisen, for ikke å snakke om klimakrisen.

Alf Jørgen Schnell, medstifter av Kritisk bynettverk og medlem av Reduser husleia! / Instagram-kollektivet @Min_Drittleilighet