Arkitektnytt

Rask overflatelesning av jubileumsprogrammet fra verden rundt NAL, nærmere bestemt miljøorganisasjonene Bellona og Zero, har reist spørsmål om arkitektenes miljøengasjement ved inngangen til Arkitekturens år i 2011. Miljøordet finnes i bare én overskrift for et av jubileumsarrangementene. De bruker dermed anledningen til å spørre om arkitekter i det hele tatt er miljøbevisste. Greit nok siden alle med sikkerhet kan slå fast at det er byene og det bygde som står for brorparten av utslippene.

Vi er inne i et oppløp der miljømakt og miljøsannhet skal sikres og defineres. Tiden går fra oss, og for hvert år med handlingslammelse vil nødvendige tiltak som kreves mot global oppvarming, bli tøffere. I dette oppløpet befinner arkitektene seg. Ifølge miljøorganisasjonene virker det som om vi står i tett tåke.
Jubileumsprogrammets motbør kan tyde på at arkitektenes miljøinteresse ikke er tydelig for utålmodige miljøorganisasjoner. Innad i profesjonen kan det registreres arkitekturpolitiske skillelinjer. En marginal gruppe arkitekter har drevet miljøkamp i mange år, de ble delvis latterliggjort eller ignorert av sine egne. En annen gruppe snur seg nå for å oppfylle lovkrav, de fortetter og tegner passivhus i pliktoppfyllende tempo. En tredje gruppe lar seg ikke dirigere og påstår stadig retten til å søke nye svar i nye landskap. Utenfra sett kan vi som stand komme uheldig ut i et miljølys, det kan jeg til en viss grad forstå.

I den norske arkitekturpoltikken klargjøres det innledningsvis hva arkitekturen omfatter. Arkitekturen er omgivelsene våre. Klimatiske forskjeller gjør det nødvendig med ekstrahud om mennesket skal overleve på store deler av kloden. Spørsmålet er hvordan vi skaper denne huden, som helt enkelt er bygd miljø. Oppgaven er å skape et bygd miljø som er godt både for mennesker og for kloden. Med andre ord kan arkitekturen skjære gjennom flere lag av dagens miljøoppgaver ved å utvikle nye former.

Spørsmålet er tilforlatelig enkelt, svarene er imidlertid ikke opplagte. 100 år gammel norsk arkitektutdanning og profesjonsutvikling står overfor nye krav og forventninger. Vi er inne i en tid for omstilling der det kreves handling og samtidig toleranse. Ulike veier fører til en holdbar arkitektur. En omfattende snuoperasjon risikerer alltid at noe viktig kan gå tapt. Til tross for dårlig tid, må vi legge energi inn i ulike diskurser. Enøyd miljøarkitektur kan umulig være målet.

Passivhus, nullutslippshus, plusshus, solcellepanel integrert i fasaden, fortetting av Bjørvika, 40 cm isolasjon og økolandsbyer er eksempler på dreininger innen arkitekturen i miljøriktig retning. Vi kjenner alle de tunge diskusjonene omkring utviklingen av Bjørvika. Det passive småhuset skaper i sin tur nye problemer. Vi vet at den spredte bystrukturen vi har i Norge, er en av grunnene til at storbyene våre sliter med elendig byluft. Behovet for å stille mer grunnleggende og subversive spørsmål er påtvingende nødvendig. Kompleksitet og paradokser kjennetegner miljøutfordringene i arkitekturen, kanskje det er årsaken til at miljøinteressen ikke umiddelbart gjenkjennes.

Dannelsen av byer på jordkloden har hatt en eksplosiv vekst. Prognoser tilsier at denne veksten ikke vil avta. I dette framtidsbildet skal vi huske at allerede nå er det én av tre av oss som bor i urban slum. Store endringer i samfunnet må endre formuleringen og definisjonen av hva som er essensielle arkitektoniske problemstillinger. Vi må finne gode løsninger for fellesskap og for mangfold. De sosiale utfordringene er kanskje større enn utfordringen om hvordan vi begrenser bygningers energibruk. Urbane problemstillinger er et hovedfokus.

Arkitekturfeltet må selvfølgelig utfordres om vi skal få til et nødvendig paradigmeskifte.  Arkitekter i den tradisjonelle arkitektrollen tegner hytter og eneboliger uten bekymring. Et forhold som står i skarp kontrast til urbanisering, klimaendringer, migrasjon og knapphet på ressurser, som er rammene for framtida.
Nye øvings- og forskningsarenaer for ny arkitektur er nødvendig.

Hvis vi ser bort fra operabygget i Bjørvika, som står helt i særstilling, så er det i dag eneboliger, hytter samt turistveiprosjektene som er de mest profilerte arenaene for å utvikle norsk arkitektur i verdensklasse. Ingen av disse har en spesielt bærekraftig overbygning. Vi har nok eneboliger i Norge nå.

Arkitekturens år åpner faktisk for å drøfte ulike holdbare muligheter, til tross for manglende miljøord i arrangementsoverskrifter. Serien på tre debattmøter om arkitektens rolle er en god start på jubileumsåret, Bergen Arkitektskoles seminar om nødvendige endringer av arkitekturdanningen og Europans internasjonale konferanse om byutvikling er to andre av en rekke holdbare eksempler fra programmet.
Ufattelig mange mennesker skal utfolde seg og leve meningsfulle, gode liv i framtidas byer. Kommende arkitekter og landskapsarkitekter skal være rustet til å utvikle nye former og visjoner som ingen har sett tidligere. Ikke fordi grenseoverskridelse i seg selv alltid er et poeng, men fordi det nå er nødvendig.

Av klimaforskerne er vi gitt begrenset tid til å endre kurs. Det er behov for ny kunnskap og rask omstilling av fokus i utdanningen og profesjonen. Lærings- og forskningsinstitusjoner har et ansvar for å ta større risiko enn samfunnet for å komme til ny viten. Humboldt testet livstruende forsøk på seg selv for å utvide medisinens verden. Arkitektskolene står klare for i større grad å bidra til å utforske nye arkitektoniske svar for en bedre verden.

Arkitektur har en skapende dimensjon som bringer faget over i kunsten. Arkitekturens år, slik jeg ser det, tar på alvor den skapende delen av faget som er avgjørende for å finne fram til nye holdbare former. ?