Arkitektnytt

Søkelyset er på fasadens rolle i opplevelsen av arkitektur. Det er tegn til et felles verdensbilde mellom arkitekter og opprørere. For det første spiller selvsagt den visuelle karakteren en rolle i opplevelsen av arkitektur. For det andre er det tilsynelatende bred enighet om at mye av arkitekturen de seneste tiårene ikke holder mål. I en debatt nylig stadfestet NAL-president Gisle Løkken at «ja, det bygges veldig mye som er veldig dårlig, og det vet vi alle, og det er ingen som forsvarer det».

Jeg er usikker på om debatten egentlig har kommet lengre enn å stadfeste denne kollektive fornemmelsen. Debatten det siste året har vært preget av mange forsøk på å stille diagnoser til den syke pasienten, altså arkitekturen. Utgangspunktet for masteroppgaven jeg har skrevet denne våren, er at denne kommunikasjonen signaliserer et mangelfullt språk knyttet til arkitekturens visuelle karakter. Det er meget mulig at dagens språklige «paradigme» er en utfordring også blant arkitektene selv.

I høst diagnostiserte stortingspolitiker Stefan Heggelund arkitekturen i forferdelse med «flate tak, fasader i gråtoner, uten utsmykning. Rette vinkler. Vinduer uten omramming og sprosser. Fravær av tradisjonell symmetri», og så videre. Spørsmålet er om disse diagnosene fører oss en millimeter nærmere en bedre arkitektur? Når det gjelder kommunikasjonen til opprørerne, så blir det naturligvis ikke mye opprør igjen om alle uttalelser er preget av sobre og nøytrale formuleringer.

De fleste, kanskje utenom utbyggerne, ønsker seg en strengere kommune. Sosialantropolog ved OsloMet, Bengt Andersen, uttalte i høst at «kommunene kan stille krav om estetikk og kvalitet. Men de vi intervjuet opplever kvalitetsbegrepet som vidt og vanskelig å definere». Det er altså noe med måten vi snakker om arkitektur som er like problematisk som arkitekturen selv. Følgelig risikerer vi også å dele ut feil medisin dersom diagnosene vi stiller er for upresise.

Variasjon, for eksempel, er noe som ofte etterspørres blant kritikere. At noe varierer kan være et generelt uttrykk for at noe forandres eller veksler. Funksjonene på gateplan kan variere og antall etasjer kan variere. Noen ønsker helt enkelt bare en mer «variert by». Vi er vant til at variasjon gjør godt: det er jo viktig å spise variert kost, og vi må variere arbeidsstillingen for å unngå belastningsskader.

Nettopp fordi variasjon brukes i så mange ulike sammenhenger og om så mye forskjellig, kan det være nyttig å isolere den visuelle variasjonen. Byplanlegger og arkitekt Eduardo Lozano definerte variasjon som «det som likner, men ikke er identisk, innenfor en etablert typologi».

Det er altså en eller annen grunntilstand som varierer slik at det kan oppstå flere varianter av en type eller en sort. Variasjon er en form for repetisjon, der det repeterte elementet endres eller justeres. Samtidens forståelse av variasjon i arkitekturen ser ut til å begrense seg til at «noe forandres, eller er ulikt». Jeg vil hevde at denne forståelsen er problematisk fordi den ikke beskriver variasjon, men snarere kontrast. Å male huset ditt blått, ved siden av naboens røde, er altså ingen oppskrift på variasjon, ifølge Lozano, de er bare forskjellig.

Kunsthistorikeren Ernst Gombrich knyttet variasjonen til det uventede. I sin bok «The Sense of Order», tegner han opp en nyttig allegori: det er relativt enkelt å forutse hva som kommer når man vender en hvit, slett kube i hånden. Derfor gir den også lite ny informasjon. Det meste er som forventet. Å vende på en bit kull derimot, er vanskeligere. Du kan selvfølgelig ane, men bare grovt spå, hva den andre siden ser ut som. Derfor gir den mer ny informasjon, og den er mer uventet. Ja, den er mer variert.

Variasjonen avhenger av at det ligger en viss repetisjon til grunn i omgivelsene. Dette trenger ikke å være en identisk repetisjon - men det uventede forventer tross alt at noe er ventet. En måte å se på dette er at kontrasten da ikke representerer bare det uventede, men det som ikke kan forutses overhodet. Kontemporære byrom hvor det søkende blikket på ingen måte tillates å forbinde og forutse det visuelle miljøet, er et dårlig utgangspunkt.

Bergens arkitekturstrategi er kanskje landets mest ambisiøse. Med lupen på, finner en at opplevelsen for fotgjengere skal sikres gjennom blant annet å skape «… variasjon i lange fasader ved sprang i byggeliv… «. Dette siste stykket har kanskje i seg en slags oppskrift på det som debattant Sixten Rahlff omtaler som Puddefjordens nye «morsomme» fasader. Selv i landets mest ambisiøse arkitekturkommune er det altså ikke mye hjelp å få innenfor det nåværende, språklige paradigmet.

Uten de riktige verktøyene blir det vanskelig å ha en felles forståelse av god arkitektur. Språket må graves frem igjen, og begreper utvikles. Jeg stemmer også gjerne i, når byarkitekt Molden legger trykk på den menneskelige opplevelsen av arkitekturen.

Det er et godt sted å starte.

Simon Myklebust Sivertsen, student ved Lunds universitet