MNAL Martin Ebert sier i et intervju i Arkitektnytt 01/2010 at han ønsker å utfordre NALs konkurransesekretær. Innlegget kommer som en oppfølger til de oppslag bladet har hatt om honorartilbudene i anbudskonkurranser om tre skolebygg i Fredrikstad, alle vunnet av plus arkitektur as med uvanlig lave honorarer.
Ebert peker på at denne typer konkurranse er den eneste muligheten yngre, nyetablerte kontorer har til å få offentlige oppdrag, ettersom de vanlige konkurranseformer i stor grad forutsetter at tilbyderne har bred erfaring fra tidligere prosjekter. Denne problemstillingen ser jeg, og kan med hånden på hjertet si at NAL i sin daglige kontakt med markedet alltid forsøker å nedtone dette kravet.
Det jeg har mindre forståelse for, er at Ebert ser det som uproblematisk å skape god arkitektur innenfor så trange timebudsjetter som det hans kontor har tilbudt i Fredrikstad. Det bør ikke overraske ham at både NAL og de aller fleste av hans kolleger er forundret over at man kan operere med et så lavt honorarnivå.
Denne undringen kom tydelig frem i et svært godt besøkt medlemsmøte i Østfold Arkitektforening (ØAF). Flere av hans lokale kollegaer hadde levert et honorartilbud som var 2-3 ganger høyere enn Eberts, og mente de selv hadde lagt seg lavt. Når de dessuten får høre fra Ebert at plus arkitektur er helt bekvemme med denne honorarrammen og kan levere alle de ytelser oppdragsgiver etterspør og likevel sitte igjen med en fortjeneste på jobben, er det ikke rart at saken vekker nysgjerrig interesse.
At man som mulige forklaringer trekker frem at dette bare kan oppnås ved å velge standardløsninger eller legge seg på et lavt faglig ambisjonsnivå, er ikke unaturlig. At man ikke uten videre slår seg til ro med Eberts eget utsagn til Arkitektnytt om at hans kontor må være ekstremt dyktige på å tegne skoler, burde ikke overraske. Å karakterisere dette som dårlig debattkultur, mener jeg er for lettvint.
Ebert sier han liker uttrykket "less is more", forstått som mer arkitektur for mindre penger. Det er kanskje morsomt sagt, men jeg har problemer med å ta ham på alvor. Hvis han mener at det er fornuftig av en oppdragsgiver å redusere arkitektens timeforbruk i den hensikt å skape et best mulig bygg, så er utsagnet rimelig oppsiktsvekkende. All erfaring til nå viser vel at det å skape god arkitektur fordrer gode rammebetingelser, god brukerkontakt, mulighet til fordypelse, refleksjon og utarbeidelse av alternative løsninger osv. Alt dette handler om tid.
Det nevnte møte i ØAF var på mange måter oppklarende, selv om ingen klare konklusjoner ble trukket. Forsamlingen syntes enige om at det var urettferdig å rette skytset ensidig mot arkitekten som tilbyder, men heller sette hovedfokus på de (heldigvis veldig få!) oppdragsgivere som avholder anbudskonkurranser om arkitekttjenester med pris som eneste konkurransemoment.
Møtet resulterte for øvrig i flere oppslag i lokalpressen, der blant annet en politiker rykket ut og tok til orde for at kommunen fra nå av måtte tenke annerledes i sin måte å engasjere arkitekt på. Selv om Martin Ebert og jeg har ulike syn i denne saken, skal han ha honnør for at han står frem og tar aktivt del i debatten om et utvilsomt viktig tema.
Det jeg har mindre forståelse for, er at Ebert ser det som uproblematisk å skape god arkitektur innenfor så trange timebudsjetter som det hans kontor har tilbudt i Fredrikstad. Det bør ikke overraske ham at både NAL og de aller fleste av hans kolleger er forundret over at man kan operere med et så lavt honorarnivå.
Denne undringen kom tydelig frem i et svært godt besøkt medlemsmøte i Østfold Arkitektforening (ØAF). Flere av hans lokale kollegaer hadde levert et honorartilbud som var 2-3 ganger høyere enn Eberts, og mente de selv hadde lagt seg lavt. Når de dessuten får høre fra Ebert at plus arkitektur er helt bekvemme med denne honorarrammen og kan levere alle de ytelser oppdragsgiver etterspør og likevel sitte igjen med en fortjeneste på jobben, er det ikke rart at saken vekker nysgjerrig interesse.
At man som mulige forklaringer trekker frem at dette bare kan oppnås ved å velge standardløsninger eller legge seg på et lavt faglig ambisjonsnivå, er ikke unaturlig. At man ikke uten videre slår seg til ro med Eberts eget utsagn til Arkitektnytt om at hans kontor må være ekstremt dyktige på å tegne skoler, burde ikke overraske. Å karakterisere dette som dårlig debattkultur, mener jeg er for lettvint.
Ebert sier han liker uttrykket "less is more", forstått som mer arkitektur for mindre penger. Det er kanskje morsomt sagt, men jeg har problemer med å ta ham på alvor. Hvis han mener at det er fornuftig av en oppdragsgiver å redusere arkitektens timeforbruk i den hensikt å skape et best mulig bygg, så er utsagnet rimelig oppsiktsvekkende. All erfaring til nå viser vel at det å skape god arkitektur fordrer gode rammebetingelser, god brukerkontakt, mulighet til fordypelse, refleksjon og utarbeidelse av alternative løsninger osv. Alt dette handler om tid.
Det nevnte møte i ØAF var på mange måter oppklarende, selv om ingen klare konklusjoner ble trukket. Forsamlingen syntes enige om at det var urettferdig å rette skytset ensidig mot arkitekten som tilbyder, men heller sette hovedfokus på de (heldigvis veldig få!) oppdragsgivere som avholder anbudskonkurranser om arkitekttjenester med pris som eneste konkurransemoment.
Møtet resulterte for øvrig i flere oppslag i lokalpressen, der blant annet en politiker rykket ut og tok til orde for at kommunen fra nå av måtte tenke annerledes i sin måte å engasjere arkitekt på. Selv om Martin Ebert og jeg har ulike syn i denne saken, skal han ha honnør for at han står frem og tar aktivt del i debatten om et utvilsomt viktig tema.