Debatt

Arkitektur og politikk i Bjørvika

Jan Carlsen 11. desember 2009

Høyre-politikeren Erling Lae, byrådsleder i Oslo fra 2000 til 2009, disse avgjørende år for Bjørvika-delen av fjordbyutviklingen, tar opp temaet byplandemokrati i sin spalte i Morgenbladet 4.–10. desember.

Men med tittelen «Et demokratisk problem» sikter han dessverre ikke til mangelen på brukermedvirkning i utbyggingen av hovedstadens sjøside; hans anliggende er det motsatte, han vil få oss til å tro at de politiske avgjørelser «er fattet etter grundig debatt og faglige innspill».

Derfor må den nyutnevnte riksantikvaren Jørn Holme – som har reist kritikk mot høye hus i bydelen – forstå og respektere at planen for Bjørvika ble «vedtatt etter en omfattende demokratisk prosess». Holme må vise «respekt for lokalpolitiske vedtak, ansvarsfordeling og spilleregler».

Vil Erling Lae være vennlig og dokumentere hvordan og når denne angivelige demokratiprosess skal ha funnet sted? Var det byens innbyggere, eller grunneieren NSBs datterselskaper ROM Eiendom og Oslo S Utvikling (OSU), som sto bak byggingen av den omstridte høyhusmuren Barcode, et kritisert prosjekt som av opportunistiske grunner er blitt omdøpt til OperaKvartalet?

Det er som kjent ROM og OSU som sammen med mektige HAV Eiendom – les Havnevesenet – eier selskapet Bjørvika Utvikling. Hvor tafatt blir ikke den kommunale Plan- og bygningsetaten sammenliknet med dette egenmektige grunneiervelde?

Og hvor demokratisk var beslutningen om å flytte Munch-museet fra Tøyen, og dermed rane Østkanten for dens eneste kulturinstitusjon av internasjonal betydning, til det privilegerte Bjørvika? Hvilke spilleregler fulgte de myndige aktørene da?

Hva legger Lae i betegnelsen «grundig debatt»? I hvilke konkrete stridsspørsmål er synspunktene og innvendingene til Oslos befolkning blitt hørt og tatt hensyn til?

Parlamentarikeren Lae beskylder riksantikvar Holme for å blande fag og politikk, og dermed – hvis han forsinker planleggings- og utbyggingstempoet i Bjørvika – begå «den mest uvennlige handlingen mot Oslo i nyere tid».

Det er en drøy påstand, Erling Lae! Ja, så himmelropende urettferdig er denne beskyldning at jeg tvert imot vil hevde følgende: Det største sviket mot Oslos beboere ligger i den forvandling som vil gjøre sjøsidestrøkene til hovedstadens nye «Vestkanten», med luksusboliger og ditto kostbare næringslokaler, selv om Plan- og bygningsetaten og regimet i Rådhuset gjentatte ganger har lovet – og forsikret svart på hvitt – at det skal bli «en fjordby for alle».

Og nå må du ikke komme trekkende med de arrangerte workshop´ene til PBE som formelt sett involverte beboerforeninger o.a., Lae. Alle vet at det der var et meningsløst pliktløp, et pinlig skuebrød, som gjorde deltakerne til nyttige idioter for markedskreftenes hegemoni i bybyggingen.