Arkitektnytt

«What do you guys really want?» I forbindelse med Norske arkitekters landsforbunds (NALs) storsatsning, Arkitekturdagen 23. september i år, ble spørsmålet stilt avslutningsvis av redaktøren i arkitektenes fagorgan Arkitektur N, Ingerid Helsing Almaas. Spørsmålet, som ble stilt til moderatorene for de tre ulike sesjonene under seminaret, synes betimelig. Det er åpenbart vanskelig å formidle hva som står på spill innenfor dagens arkitekturfaglige praksis.

Det har vært Arkitekturfestival i Oslo, i ti dager til ende. Arrangementet inngår i programmet for Norske arkitekters landsforbunds feiring av 100-årsjubileet i år. Fredag 23. september ble, som en del av Arkitekturfestivalen, selve Arkitekturdagen gjennomført, med et storslått arrangement i det som etter hvert skal bli en ny mathall på Vulkan-området. Mer enn 600 arkitekter hadde da også funnet fram til den nylig gjenåpnete verkstedsbygningen.

Programmet

Hva er det som står på dagsordenen når vi arkitekter skal markere at det er hundre år siden vi etablerte en fagorganisasjon? I programmet står det: «Bidragsyterne vil diskutere nye former for kunnskap og praksis som bidrar til å vurdere arkitekturens relevans og dens mulige fremtidige effekt innen globale og lokale multikulturelle fysiske omgivelser.»

Det er med andre ord en kommende arkitektur og dens virkning på oss mennesker som skal sirkles inn, idet «nye former for kunnskap og praksis» får status som et slags selvstendig vesen, som selv bidrar til å vurdere arkitekturens relevans og framtid. Nye praksisformer skal gis en akademisk tilnærming, og i den sammenheng har man valgt å hente inn arkitekter som til dels arbeider i kriseområder og under meget krevende politisk-økonomiske forhold. I tillegg har man invitert praktikere som driver arkitektvirksomhet innenfor en forbrukerkultur, slik som Snøhetta. Man har også bedt om kommentarer fra høyt utdannete akademikere med bakgrunn fra engelske og amerikanske prestisjeuniversiteter, som Harvard University.

Forutsetninger for programmet

Til grunn for programmet ligger dermed to forutsetninger som etter mitt syn forteller om en bestemt arkitekturforståelse: a) Innenfor en globalisert økonomisk virkelighet er det mulig å se sammenhenger mellom ulike arkitektoniske praksiser, selv om disse praksisene finner sted under svært ulike politisk-økonomiske forhold. b) En angloamerikansk tilnærming til det arkitekturfaglige teorifeltet er, eller bør være, gjeldende i dag, snarere enn en erfaringsbasert kontinental teoritradisjon.

Den første forutsetningen stiller jeg meg anerkjennende til, men den andre bør diskuteres. Begge forutsetningene kunne vært kommentert og drøftet på selve Arkitekturdagen, men mulighetene for en slik drøfting ble ikke ivaretatt, verken av arrangører eller av de inviterte akademikerne.

Slik jeg ser det, er det avgjørende at praksis og akademisk forståelse sees under ett, dersom vi skal kunne forstå det som allerede er bygget, og samtidig tenke nytt omkring vilkårene for dagens arkitektoniske praksis. Mangelen på en kvalifisert offentlig arkitekturkritikk her til lands, avslører nettopp kløften mellom byggepraksis og det arkitekturfaglige teorifeltet. De praktiserende arkitektenes stemme synes i liten grad å bli hørt i de offentlige arkitekturdebattene. Akademikerne, på sin side, ser ut til å ha mistet praksis av syne. Mange av de artiklene som produseres i dag, vitner om liten forståelse for arkitektur og arkitekturproduksjon og for de verdivalgene og utfordringene byggende arkitekter står overfor i møte med utbyggere, politikere, lover og forskrifter. I tillegg kan det synes som om vernemyndighetenes og arkitektenes teorifelt ikke møtes.

Arkitekturdagen på Vulkan kan med andre ord sees som en stadfestelse av dagens situasjon innenfor arkitekturfaget. Dersom forutsetningene for programmet var blitt tematisert, kunne man blant annet åpnet for følgende spørsmål til bidragsyterne: Hva innebærer det for oss i et rikt vestlig land, for vår måte å bygge private boliger på, at mennesker på andre kanter av kloden knapt har noe sted å bo? Bør en globalisert økonomi få konsekvenser for vår tenkning omkring arkitektonisk kvalitet, for hvordan vi tenker bystruktur og bygningers varighet i dag? På hvilken måte forvalter vi best vår rikdom når det gjelder offentlig bygningsproduksjon, sett i et globalisert økonomisk-politisk perspektiv?

Og med hensyn til forutsetning nummer to: Det er som om Arkitekturdagen ønsker å markere et tabula rasa når det gjelder arkitekturfaglig forståelse og kunnskap. Etter mitt syn finnes det allerede et akademisk grunnlag å bygge videre på. Gjennom de norske studiene utdannes arkitekter til en faglighet som etter hvert tar form av en konsensus om hva som er god arkitektonisk form. En slik arkitekturfaglig konsensus er verdifull, selv om den selvsagt kan utfordres og videreutvikles gjennom ny forståelse og kunnskap. Eksempelvis er Vulkan-området utviklet på grunnlag av en konsensus i en konkurransejury. Det er lett å enes om at Mathallen, som den framstår i dag, har arkitektoniske kvaliteter. At bygningen også er egnet for et arrangement som Arkitekturdagen, er åpenbart.

Arkitektonisk kvalitet

Men det er altså når vi skal tydeliggjøre og formidle hva arkitektonisk kvalitet består i, forsøke å forstå hva som er innebyrden av begrepet, for så å utfordre vårt eget ståsted, vi får problemer. Hovedproblemet er, slik jeg ser det, nettopp forbundet med en manglende anerkjennelse blant praktiserende arkitekter, og også akademikere, av den tenkningen som allerede har funnet sted innenfor arkitekturfeltet her i landet, en arkitekturfaglig forståelse som kan bidra til å bygge bro mellom praksis og teori.

Ved å bringe inn den tysk-amerikanske politiske tenkeren Hannah Arendts distinksjon mellom en målrettet erkjennelse forbundet med vitenskapene, og den tenkningen som er kunstens kilde, og som har sitt utgangspunkt i erfaringen, kan en alternativ posisjon tydeliggjøres: Det finnes norske akademikere som representerer, sett i forhold til en angloamerikansk erkjennelsesbasert vitenskapstradisjon, en tenkning som tar høyde for arkitekturens verkskarakter, og som samtidig representerer et kritisk perspektiv på sammenhenger mellom arkitekturfaglig praksis og arkitekturteoretisk forståelse.

Deres bidrag åpner for brede diskusjoner, men felles for arkitekturteoretikere som Jan Brockmann og Christian Norberg-Schulz er vektleggingen av en arkitekturfaglig lydhørhet, en lydhørhet der erfaringer forbundet med det å bo og bygge, danner grunnlag for en akademisk tilnærming.
Svein Hatløy skal også nevnes her, fordi han som rektor ved Bergen Arkitekt Skole (BAS) blant annet inviterte en filosof som Hans Skjervheim da det handlet om å gi undervisningen ved skolen en akademisk forankring. Sett fra et filosofisk ståsted kan arkitekturproduksjon bli et spørsmål om å forstå, i betydningen av å gjenkjenne og velge mellom kvaliteter, snarere enn å skulle gripe årsaker og forutsi konsekvenser. Til grunn for en slik tilnærming ligger en anerkjennelse av arkitektur som en mangetydig produksjonsvirksomhet, og som noe annet enn instrumentelt byggeri.

Arkitektur nå?

Slik jeg ser det, forble Ingerid Helsing Almaas’ avsluttende spørsmål under Arkitekturdagen ubesvart fordi forutsetningene for programmet ikke syntes å være klare, verken for konferansens arrangører, bidragsytere eller deltakere. Det er uklart hva arrangørene og bidragsyterne mener at vi som arkitekter skal forvalte innenfor faget vårt, når NAL feirer sine hundre år. Hva som da skulle være innovativt og framtidsrettet, blir vanskelig å få tak på. Som mennesker kan vi ikke unnlate å være produserende, eller å forholde oss til det som allerede er bygget, men det kan synes nødvendig å stille et av arkitekturfagets grunnspørsmål på nytt: Hva er det som skiller arkitektur fra byggeri? Mot slutten av konferansen ble da også spørsmålet reist av en av bidragsyterne.

Blant de fleste utøverne av arkitekturfaget gjenkjennes fremdeles det som kan sies å ha arkitektonisk kvalitet, som noe annet enn byggeri. Og det i en tid preget av høykonjunktur og verdsetting av vår materielle kultur, ikke ut fra kvalitetskriterier, men ut fra bygningenes bytte- og symbolverdi. En slik arkitekturfaglig anerkjennelse og tilhørende vurdering av noe som mer verdifullt enn noe annet, må etter mitt syn gjelde som utgangspunkt for en diskusjon om hvordan vi former framtidens bygninger og byer. Denne anerkjennelsen må også gi seg til kjenne i den akademiske tilnærmingen til vårt eget fag. Det er viktig å ha øye for disse sammenhengene, fordi arkitekturen omgir oss, den angår hele vår tilstedeværelse.

Gro Lauvland er postdoktor ved Institutt for byggekunst, form og farge, NTNU.