Arkitektnytt

I Arkitektnytt nr. 7/2019 stiller NALs President Gisle Løkken spørsmålet: «Hvilket ansvar kan arkitektene ta i det grønne skiftet?» Jeg ble ganske oppløftet. Men hans tekst som argumenterer godt for hvorfor arkitekter bør engasjere seg i det grønne skiftet, blir dessverre paradoksal når man ser hva arkitekter faktisk gjør – ikke bare hva de sier. Mange arkitekter er tjenere. Hver gang det annonseres oppdrag eller konkurranser for de mektige oljeselskapene i Norge, løper de største arkitektfirmaene dit for å bli invitert. Arkitekter har alltid vært tett på de rike, den monetære makten, de som bygger og dermed også de som leverer produktene som skaper klimaendringer. 

Vi skal følge nøye med på hva presidenter gjør i disse dager. Nei, jeg tenker ikke på USA – men på NALs nåværende og tidligere presidenter. Vi bør ikke høre så mye på hva de sier, disse presidentene, men heller se på hva de gjør. 

Vi bør også følge med på hva redaktørene gjør og holde dem ansvarlige. Redaktør Gaute Brochmanns Arkitektur N gjør president Gisle Løkkens artikkel om det grønne skiftet til skamme. Men hvor lenge skal NAL sitte å se på at redaktøren overser og derved underslår det grønne skiftet? Presidenten vil nok svare at redaksjonen er fri. Men er den fri også når den direkte underminerer presidentens og styrets budskap, og hvor lenge kan denne dissonansen fortsette?

Gjennom våre tidsskrifter sender vi signaler til hverandre og til omverdenen om hva vi prioriterer. Vi løfter frem enkelte saker og toner ned andre. Dette gir et bilde utad av oss arkitekter, et bilde som tolkes. 

Etter å ha lest Gisle Løkkens helside skulle man tro at også arkitektstandens tidsskrifter i disse tider er gjennomsyret av klimastoff og at vi posisjonerer oss med løsninger. Men hva finner jeg i Arkitektur N? Det ligner for tiden mest et interiørblad. Det er kjemisk renset for seriøs vitenskapelig basert kunnskap om klima omsatt til arkitektur. Klimaviktige prosjekter omtales ikke, eller de gis frimerkestørrelse oppslag. Og det som verre er, jeg  finner symbolpolitiske grep på sitt verste. Løsninger som vi vet neppe virker, lanseres som løsningen og omtales i rosende ordelag.

Tidligere redaktører har maktet å fronte prosjekter om det grønne skiftet på en utmerket måte. Brochmanns forgjenger, Ingerid Helsing Almaas og hennes team, var alltid åpen for energi- og miljødebatt og motforestillinger. Det er visst ikke Gaute Brochmann? Lever han på en annen planet hvor form, farge, interiør, landskap og format betyr alt? Her er et eksempel:

I Arkitektur N nr. 2/2019 tillater Brochmann bruk av ti sider på en fotorik og tekstsvak reportasje om en enebolig på Finnøy. Teksten er skrevet av tidligere NAL-president Alexandria Algard. Det er ti sider tomhet, og jeg har spekulert i hvorfor redaksjonen prioriterer slikt stoff, og hva slikt stoff fortrenger? Hva må man si nei til for å bruke 10 sider på en irrelevant omfavnelse av en stor enebolig langt ute på jordbruksmarka? Hva er det som gjør boligen interessant? 

• Den er tegnet av Helen & Hard. Mange synes nok det er interessant. 

• Den bruker en del tre. Det er jo interessant. Men flytter den noen grenser, viser den noe nytt? Nei – ikke så vidt jeg kan se. De som bygde stavkirkene, flyttet grenser innen trearkitekturen rundt 1100-tallet. De var innovative.

• Denne eneboligen på enorme 350 kvadratmeter er en ressursbruk for to-tre mennesker som i et bærekraftperspektiv i dag er helt ut – altså gjør størrelsen  bygget irrelevant i en tid da kompaktboliger utforskes. For femti år siden greide folk seg med 20 kvadratmeter per person. I dag er snittet under 60. Boligen er følgelig seks ganger større enn gjennomsnittet for to personer og dobbelt så stor som gjennomsnittet for tre personer.

• Trekonstruksjonen er tung og voldsom. Det er også glassbruken, som jo utfordrer klimatisk (overoppheting og avkjøling). Denne boligen er ikke innovativ. 

• Responderer den på energiutfordringen? Nei! Energibehovet er 89 kWh/m² per år, altså cirka passivhusstandard. Det er ikke innovativt når vi vet at andre av oss  tegnet energi- selvforsynte bygg for flere tiår siden, uten at tidsskriftene til NAL har giddet å løfte en finger av den grunn. Fra desember 2020 blir nær nullenergi standard, ifølge EU-direktivet 31/2010 som Norge som EØS-medlem må forholde seg til. Altså er dette bygget irrelevant.

Hvorfor løftes det likevel så høyt opp av Arkitektur N-redaksjonen? Jeg skjønner ikke prioriteringen. 10 sider om dette, mens sentrum av diskusjonen i samfunnet ellers dreier seg om «degrowth» og klima?

Hvis dette får fortsette, kan vi være i ferd med – via tidsskriftet vårt – å fremstå utad som irrelevante og uinteressante i vår tid.  Det var vel ikke akkurat der vi siktet, herr president?