Arkitektnytt

I Arkitektnytt 5/20 skrev jeg om behovet for at arkitektorganisasjonene trenger å samle seg, slik at de utad fremstår som ett stort arkitektforbund med ett program, én fagpolitikk og én strategi for å kunne oppnå en sterkere fag- og samfunnspolitisk innflytelse, og få bedre innpass der samfunnsdebatten pågår. Innad kunne man nyte en medlemskontingent som gir alle de fordelene man skal ha og ikke måtte velge én fremfor en annen. Det ville også gi muligheten for at det fremover bare var en tittel som var knyttet til medlemskapet forbundet med et «vedheng» som viste hvilken gren man tilhørte; arkitekt, planlegger, landskapsarkitekt eller interiørarkitekt. Kanskje dette «vedhenget» også kunne vise om man tilhører Futurebuilt eller Grønn byggallianse, fordi disse to flotte tiltakene burde absolutt være med!

Etter mitt innlegg har jeg opplevd mange tilbakemeldinger, og nesten alle er klart positive. Det virker som om tiden er moden for det store grepet nå. Flere av organisasjonene er, naturlig nok, opptatt av å markere hvor flinke de er. Og de har helt rett; det pågår mye godt arbeid mellom organisasjonene for tiden. Som eksempel kan nevnes Doga, som har lansert «Felles fagpolitisk plattform for arkitektbransjen» som skal tas i bruk av alle arkitektorganisasjonene. NAL gjør også et viktig arbeid med å utfordre Byggkvalitetsutvalget som blant annet foreslår å differensiere kompetansekrav for dagens klasse 2, hvor arkitektens ansvarsområde står i fare for å bli utvannet. Byggkvalitetsutvalget har fått mandat av Kommunal- og moderniseringsdepartementet å evaluere ordningen både med sentral godkjenning, ansvarsrett og tiltaksklasser. Dette kan true arkitektens innflytelse som viktig fagressurs i samfunnet. I slike situasjoner må vi sikre en god nok gjennomslagskraft i det offentlige. Det finnes ytterligere gode eksempler som gjøres av fagorganisasjonene som går i retning av en forståelse og et behov for en videreføring av et strukturert samarbeid. Men ingen går langt nok! Ingen har på agendaen å etablere ett stort, nasjonalt arkitektforbund.

Det som foregår i EU for tiden kan faktisk benyttes som en sammenligning her. Den tyske toppdiplomaten Volker Stanzel skriver i sin bok «Die ratlose Aussenpolitik» om behovet for en samlende EU-politikk. Dette kan overføres til de utfordringene arkitektorganisasjonene har. Han minner om at et stort flertall av EUs befolkning gjennom en årrekke har svart ja på Eurobarometers spørsmål om hvorvidt EU må få en felles utenrikspolitikk og snakke med én stemme i verden. Mye taler altså for at det er nasjonale makthavere som er bremsen. Fra vårt eget fagmiljø kan vi snakke om at det er hver enkelt arkitektorganisasjon som er bremsen, og om de er villige til å delegere nok makt til et samlende forbund som vil være deres talerør utad. En slik samkjøring kan bli vanskelig, men likevel definitivt mulig fordi alle nå merker ulempene ved stadig å oppleve at man er for liten. Det kan også oppstå kritiske situasjoner som vil berøre alle, som ikke kan mestres hver for seg. 

Jeg vil derfor oppfordre medlemmer av arkitektorganisasjonene til å komme med kommentarer om hva de mener. Det er medlemmene dette skal komme fra, ikke bare fra sentralstyrene. Medlemmene har eierskap i organisasjonene, og det er deres stemme som skal høres!

Erik Collett, arkitekt MNAL