Arkitektnytt

Det har i årenes løp vært gjort flere forsøk på både å splitte og samle våre ulike arkitektorganisasjoner. Det siste forsøket ble gjort i perioden 2012-15, hvor det ble lansert et stort prosjekt for å samle Norske arkitekters landsforbund (NAL), Arkitektenes fagforbund (Afag), Norske landskapsarkitekters forening (NLA) og Norske interiørarkitekters og møbeldesigneres landsforening (NIL) til én organisasjon. Det var en flott visjon, som etter en lang og kostbar prosess dessverre falt på stengrunn. 

Så tok NAL initiativ til å forbedre organisasjonen med dyr ekstern hjelp fra konsulentfirmaet First House. I 2017 ble dette for oss medlemmer lansert som en stor forbedring for NAL. Internt oppleves det i dag som en del organisasjonsmessige forbedringer, mens det eksternt, det vil si for medlemmene og samfunnet øvrig, aldri ble riktig forstått eller verdsatt. I dag er det glemt. Medlemstallet i NAL bekrefter det ved å stå omtrent på stedet hvil med cirka 60 prosent av alle registrerte ferdigutdannete arkitekter. Bekymringsfullt er det at tilslutningen fra studentene er synkende.

NAL har mye bra å tilby sine medlemmer som kurs og andre faglige arrangementer, prisutdelinger, komiteer og råd. NAL er en fagideell medlemsorganisasjon som burde være det opplagte stedet der arkitektene melder seg inn og møtes, men fire av ti gjør det ikke. Forklaringen er at det opptrer konkurrerende organisasjoner som gjerne vil ha arkitektene som medlemmer hos seg. Det er særlig Afag og Tekna, med over 80 000 medlemmer med engasjement for realfag, teknologi og naturvitenskap.

Disse kan tilby noe som NAL ikke kan tilby like godt, og da er det for mange likegyldig om det er en ideell fagorganisasjon eller en mer yrkesrettet forening som lokker. I tillegg har vi Arkitektbedriftene som er en bransjeorganisasjon for sine medlemsbedrifter. De mener de er uerstattelige i sin yrkesvirksomhet og representerer de store og mellomstore arkitektkontorene. Deres kurstilbud er imidlertid slående like NALs tilbud og har således en overlappende skjebne med NAL. NIL og særlig NLA har økt i kompetanse og profesjonalitet, men er såpass små at deres stemme blir lite hørt. Konklusjonen er at det er for mange arkitektrelaterte organisasjoner, og de er for små.

Doga (Design og Arkitektur Norge) har lekre nettsider og et lekkert program, men har endret seg ved å være tilknyttet Næringsdepartementet, ikke Kulturdepartementet som tidligere. Det gir Doga en annen kultur mer rettet mot kommersiell og salgbar design. Arkitekturfeltet er med andre blitt svekket i Hausmanns gate.

Så har vi Arkitekturmuseet på Bankplassen. Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design har omorganisert seg slik at museet nå bare har en samling og en administrasjon. Arkitekturdelen er således nedlagt som egen avdeling i museet. Det har resultert i at hele den flotte fagstaben som satt på Bankplassen nå er borte, og det sitter bare få igjen blant over 200 ansatte i nybygget på Vestbanen. Programmet for Arkitekturmuseet fremover er uvisst, og mange er engstelig for at hele Arkitekturmuseet vil tørke ut og i verste fall stenges.

Summen av alt dette er at arkitektene i Norge i dag har en bekymringsfull svak posisjon i organisasjons- og samfunnslivet. Paradokset er at norsk arkitektur i vår samtid er kanskje på sitt aller beste. I både privat og offentlig regi fremstår de byggete omgivelser skapt av norske arkitekter på et meget høyt nivå som har påkalt oppmerksomhet og anerkjennelse, både nasjonalt og internasjonalt.

Dette bør rettes opp slik at arkitektenes prestasjoner samsvarer med en sterk arkitektorganisasjon. I Danmark har de en sterkere samfunnsposisjon med sitt Danske Arkitekters Landsforbund og Dansk Arkitektur Center, kalt DAC. DAC, med sine 69 ansatte, driver med utviklings- og formidlingsprosjekter og har sitt kapitalsterke Realdania og den danske stat som sitt finansielle grunnlag. Mange mener det samme med Sverige, hvor over 95 prosent er medlemmer av Sveriges Arkitekter, en fag- og bransjeorganisasjon for arkitekter, planleggere, interiørarkitekter og landskapsarkitekter. Disse arkitektorganisasjonene i våre to naboland har en vesentlig sterkere fag- og samfunnspolitisk innflytelse enn det vi har i Norge.

I dag er det stort sett enighet om å bevare de fem eksisterende arkitektrelaterte organisasjonene. Å flytte fra Josefines gate i Oslo står heller ikke på agendaen i styrerommet for eierselskapet Arkitektenes Hus AS. Det hersker en konsensus om å holde på det bestående hvor man har høstet sin erfaring og trygghet. Tidligere forsøk på å endre dette er blitt feid under teppet, men hvis vi ønsker å styrke vårt fag er tiden moden for store endringer. Dette må gå ut på å samle alle arkitektorganisasjonene til ett forbund og huse dem i et nytt representativt sted. 

En aktuell modell for dette er å etablere en paraplyorganisasjon eller en polysentrisk konstruksjon bestående av alle de eksisterende organisasjonene. Da behøver ikke disse nedlegges, og man unngår det dramaet som ble utløst under forsøket på å samle i 2015. Da kan hvert medlem fortsette med sin tilhørighet til sin forening, men utad er det bare hoved- eller paraplyorganisasjonen som skal fremstå. 

Medlemskontingenter og arkitekttitler kan også endelig få en enhetlig løsning for alle. Et arkitektforbund med en slik organisasjon og størrelse vil få en vesentlig bedre styrke og synlighet i samfunnspolitikken. Man får en bedre mulighet til å likestille seg med dem man skal likestille seg med, og bli hørt der man skal høres. Synligheten kan også knyttes til et nytt Arkitekturens Hus. 

Nåværende tilholdssted i Josefines gate har vært et vellykket sted i nesten 60 år, men er gått ut på dato av flere grunner. Det har vært gjort mye research på dette uten å ha kommet i mål med noe, men tiden er inne for å finne et annet sted som ligger nærmere sentrum, eiet eller leiet. Huset må være et aktivt møtested for medlemmene, og samtidig være åpent og inviterende for publikum. I tillegg til de nåværende funksjonene, bør det være plass for utstilling/galleri, plass for wildcard-kontorer og/eller et stort arkitektkontor som en økonomisk støttebærer. 

Mennesket har en dobbel gave, mente statsviteren Hannah Arendt. Den doble gaven er frihet og handling. Med disse skapes det virkelighet i samhandling og diskusjon med andre. Bare i felleskap kan vi omstille kursen for fremtiden.