Arkitektnytt

Plan- og bygningslovens (pbl.) formål er å fremme bærekraftig utvikling til beste for den enkelte, samfunnet og framtidige generasjoner. Et oppdatert og relevant lovverk et det beste virkemiddelet vi har for å imøtekomme de omfattende samfunnsendringene vil skal gjennom for å nå bærekraftmålene og Paris-avtalen.

En rekke debatter den siste tiden har stilt spørsmål ved lovverkets evne å ivareta bærekraftig utvikling etter plan- og bygningslovens formål. Spesielt gjelder dette eksisterende paragraf §29-2 visuelle kvaliteter – som nå i tillegg er tenkt å omfatte krav til lys- og solforhold, historiske og kulturelle verdier, og kommende krav til bygningsrenovering til nullenergistandard.

Mens debattene i stor grad har omhandlet enkeltsaker, er det nærliggende å mene at å fylle opp §29-2 med et så differensiert og omfattende innhold påpeker et mer overliggende problem: behovet for å revurdere hva visuelle kvaliteter i arkitekturen faktisk betyr, og tilsvarende betydning i lovverket etter pbl. §29-2.

Akkurat nå er det spesielt mye diskusjon omkring §29-2s evne til å ivareta dagslys. Dette har til nå vært ivaretatt i TEK17 §8-10 Plassering av byggverk, men oppheves 1. juli 2021. Det mest kritiske punktet omhandler opphevelsen av del 2 krav til lys- og solforhold. 

Direktoratet for byggkvalitet DiBK mener at «bestemmelsen oppheves fordi plassering også reguleres i pbl §29-2». Motivet her, ifølge forsker Eivind Junker, er «å gi kommunene både incentiver til og ryggdekning for å ta hensyn til klimaendringer og relaterte utfordringer i planer» samt å «gi kommunene større mulighet for å avgjøre plassering i plan etter lokale forhold og behov». Statssekretær Heidi Karin Nakken gjenspeiler denne logikken ved å forklare at «kommunene skal stille konkrete krav om lysforhold i sine reguleringsplaner».

Byutviklingsnettverket Bullby, med sosiolog og sivilarkitekt Lene Schmidt i spissen, startet en underskriftskampanje for å omgjøre vedtaket og styrke byggeforskriftenes krav til sol i boliger og gårdsrom. Per dags dato har de samlet 4532 underskrifter, i hovedsak gjennom sosiale medier.

Andre, som arkitekt Harald Martin Gjøvaag, mener at «det er unødvendig å ha dobbelt opp med statlige forskrifter rundt dette, og at man heller peker på kommunene, som er ubestridt planmyndighet og kan avveie prioriteringer ut fra stedegne kvaliteter».

En annen tilsvarende endring omhandler arkitekturvern. I fjor foreslo regjeringen å flytte Plan- og bygningslovens §31-1 om ivaretakelse av kulturell verdi ved arbeid på eksisterende byggverk også over i §29-2. Dette var begrunnet i at «enkelte kommuner mener at det hadde vært enklere og mer logisk dersom § 29-2, som skal ivareta visuelle (estetiske) kvaliteter av byggverk, hadde åpnet for å ta hensyn til historiske, arkitektoniske og andre kulturelle verdier knyttet til fasaden av et byggverk». Forslaget legger dermed til innholdet i §31-1 rett på §29-2.

Ifølge Riksantikvarens nye rapport, utarbeidet av Sintef, vil «rehabilitering av eksisterende bygninger være miljømessig fordelaktig på kort og mellomlang sikt». Det betyr at vern og gjenbruk i større grad er i tråd med ambisjonene i Paris-avtalen og i FNs bærekraftmål.

EUs kommenende bygningsdirektiv vil her for eksempel kreve en nasjonal plan for opprustning av nesten 80% av offentlig eide bygninger i Norge til nullenergistandard. Dette vil kreve koordinert nasjonalt og internasjonalt arbeid utover de enkelte kommuners politiske interesser.

Situasjonen er selvfølgelig sammensatt og har mange årsaker. Mangelen på en klar definisjon på hva visuelle kvaliteter i arkitektur skal være, gjør altså at pbl. 29-2 må romme langt mer enn paragrafen opprinnelig er ment å gjøre. Slik de ulike endringer er formulert, kan dette tyde på at §29-2 er i ferd med å sprekke opp og blir dermed vanskelig å praktisere.

I tillegg er det en kjensgjerning at paragrafen allerede oppfattes som uklar, og den brukes også ofte vilkårlig i byggesaksbehandlingen. Det er derfor gode grunner til å hevde at dette like gjerne fører til at interessant, og innovativ arkitektur blir avslått, mens standardiserte bygninger av moderat kvalitet får passere fordi det ikke utfordrer snevre rammer for hva som oppfattes som visuelt akseptabelt.

Disse betydelige endringene signaliserer samtidig behovet for en bredere arkitekturforståelse i lys av den kritiske samfunnsutfordringen knyttet til bærekraft. Her kan §29-2s brede omfang gi anledning til å prioritere ulike kriterier og veie dem mot hverandre. En første løsning kan dermed være å utfordre hva vi mener med visuelle kvaliteter i lys av større spørsmål omkring bærekraft, etikk, og historie som ikke nødvendigvis er umiddelbart synlige, men samtidig enormt betydningsfulle for fremtidige generasjoners muligheter.

Dersom alt dette skal løses innenfor §29-2, trengs det sannsynligvis en mer overordnet revisjon av denne delen av plan- og bygningsloven. Signalet man ser fra regjeringen er heller at mer skal overlates til kommunenes frie skjønn og at lovverket heller skal ramse opp de ulike tingene kommunene bør tenke på.

Å overlate slike problemstillinger til kommunale interesser er nok ingen langsiktig løsning på innovasjonen som må til for å løse bærekraftspørsmålet. For det første mangler de fleste norske kommuner kompetansen som trengs for å kunne veie så mange ulike faktorer mot hverandre innenfor samme paragraf. Det vil også gjøre det nærmest umulig å koordinere slikt arbeid nasjonalt og på tvers av kommunene.

Det er her viktig at NAL understreker betydningen av lovverkets intensjon, og behovet for revisjon i lys av utfordringene vi nå står ovenfor. Et langsiktig arbeid mot et sammenhengende og fremtidsrettet lovverk som muliggjør samarbeid på tvers av kommunene, fremfor en stadig komplisering av innholdet i regi av teorien om kommunenes frie skjønn, er nok den mest konstruktive veien fremover.

Kai Reaver, arkitekt og forsker ved AHO og HEAD Genève, rådgiver i NAL