Arkitektnytt

Hemnesaken dreide seg om en plan- og designkonkurranse om nytt administrasjonsbygg i kommunesenteret Kyrksæterøra. Fem prekvalifiserte firma leverte inn sine forslag til juryen, som raskt konsentrerte seg om to løsninger. Det ene firmaet foreslo et bygg på tre etasjer, mens det andre leverte en løsning på to etasjer. I det fyldige konkurransegrunnlaget står det blant annet at bygget skal «oppføres i max to etasjer i tillegg til evt. kjeller/sokkel.» Juryen delte seg raskt i to, og i avstemmingen gikk juryens formann (ordføreren) og de to fagjurymedlemmene for løsningen med tre etasjer, mens de tre andre (meg inkludert) stemte for sivilarkitekt Aage Sørlis forslag om et bygg på to etasjer. Med formannens dobbeltstemme gikk forslaget «Delta», levert av arkitektfirmaet «L2», Oslo, av med seieren. Mitt utgangspunkt var (og er) at en løsning med tre etasjer ville være i strid med eget konkurransegrunnlag, og at min stemme for sivilarkitekt Sørlis løsning var like mye juridisk som arkitektonisk begrunnet.

Mitt møte med arkitektstanden i denne saken har vært interessant, på godt og vondt. Det er en glede å registrere at noen få nå tør reise en debatt i egne rekker om den omfattende og til dels kompliserte jussen rundt arkitekten, når han skal levere til det offentlige. Lov om offentlige anskaffelser med forskrifter er ikke særlig ny lenger, og det er på høy tid at det enkelte arkitektkontor, og ikke minst NAL, setter seg grundig inn i regelverket. NAL skulle selvfølgelig ha gjort det umiddelbart etter at loven ble vedtatt (16.07.1999), og videreført kunnskapen til sine medlemmer.

Jeg vil berømme sivilarkitekt Harald N. Røstvik, som i flere artikler har tatt fatt i problemstillingene omkring arkitektkonkurranser, og som har skjønt at oppdragsgivers konkurransegrunnlag er et juridisk dokument som er bindende for partene, selv om adgangen til å utøve skjønn kan variere. Jeg slutter meg også til sivilarkitekt Aage Sørlis artikkel her i bladet, som – dessverre – gir et nøkternt og riktig bilde av prosessen her i Hemne. Endelig vil jeg nevne konkurransesekretær Per Ryghs interessante innlegg i siste nummer under tittelen «Hva lærte Hemne-konkurransen oss?», der han på en grundig og overbevisende måte dokumenterer at han ikke har lært noen verdens ting.

Respekt for regelverket og de etiske aspektene rundt slike saker er fremhevet i de tidligere innleggene. Med de samme spørsmålsstillingene som utgangspunkt vil jeg kort oppsummere prosessen i Hemne.

Da juryen satt igjen med to forslag (vinnere), var det enighet om at NALs representant, sivilarkitekt Siri Rørholt, skulle sjekke med Per Rygh i NAL om spørsmålet to kontra tre etasjer, mens undertegnede skulle ta kontakt med Statsbygg for råd om videre saksgang vedrørende finalerunden de to vinnerne imellom. Jeg nevnte også etasjene for Statsbyggs juridiske avdeling. I juryens neste møte meddelte arkitekt Rørholt at Rygh ikke så to eller tre etasjer som noe problem.
Ifølge samme Rygh ville heller ikke en eventuell klage til KOFA på kommunens praktisering av anskaffelsesforskriften bli tatt opp til behandling i klagenemnden. Mitt budskap om samme tema siteres fra e-post fra Statsbyggs jurist: «Dess mer jeg tenker på om dere kan kåre en vinner med tre etasjer, desto usikrere blir jeg. Dere bør lese nøye gjennom konkurransegrunnlaget for å se hva dere har skrevet der, for jeg tror fort det kan bli oppfattet som et vesentlig avvik.» (sitat slutt).

I debatten som fulgte ble det spurt om følgene av et eventuelt feil vedtak. Da mulig innklaging til KOFA, evt. rettssak ble nevnt av meg, fikk jeg klart svar fra Rørholt: «Rettssak? Arkitekter går ikke til sak mot hverandre. Det er en uskreven lov. Man blir da i tilfelle frosset ut av det gode selskap.» Også mine innvendinger om at et valg av en løsning på tre etasjer førte til at vi sprengte alle grenser vi selv hadde satt, ble møtt med et like kontant svar: «Arkitekter har til alle tider levd av å sprenge grenser!» Da ga jeg opp. Vi snakket ikke samme fag.

Juryavgjørelsen skjedde våren 2005, den ferdige kritikken forelå først mot slutten av oktober, skrevet av sivilarkitekt Siri Rørholt. Som ansvarlig saksbehandler og leder for plannemnden, (med fullmakt til å engasjere arkitekt), fikk jeg innhentet en juridisk betenkning som grunnlag for saksframlegg om kontrahering av arkitekt. Betenkningen er skrevet av advokat Esther Lindalen, på den tid advokatfirmaet Haavind Vislie. Hun er klar i sine konklusjoner. Selv om det ikke foreligger detaljerte regler i forskriften om hvordan en plan- og designkonkurranse skal gjennomføres, skriver hun at det forutsettes at oppdragsgiver i konkurransegrunnlaget fastsetter regler for gjennomføringen av konkurransen. Det følger da av prinsippet om forutberegnelighet, etterprøvbarhet og likebehandling at egne regler må overholdes ved gjennomføringen av konkurransen (offanskl § 5, 3.ledd). Når kommunen fastslår at bygget skal oppføres i maks to etasjer, konkluderer hun med at et forslag med mer enn to etasjer ikke kan vinne konkurransen. Selv om en plan- og designkonkurranse er en konkurranse hvor det må kunne utvises stor skjønnsfrihet, er det konkurransegrunnlagets minstekrav og tildelingskriterier som setter rammene for juryens frihet. Etter advokat Lindalens oppfatning er kravet om maks to etasjer et minstekrav som må overholdes for å kunne vinne konkurransen. «Delta» hadde med sine tre etasjer ikke oppfylt minstekravet, og kunne ikke vinne konkurransen.

Til Per Ryghs påstand om at kommunens praksis ikke vil bli tatt opp til behandling i klagenemnden, har hun følgende enkle kommentar: «Dette er ikke korrekt. Juryen er bundet både av tildelingskriteriene og minimumskrav i konkurransegrunnlaget. Videre er det klart at KOFA har myndighet også til å behandle hvorvidt en plan- og designkonkurranse er gjennomført i henhold til regelverket. Det er således heller ikke korrekt at kommunens praktisering av regelverket ikke vil bli tatt til behandling av KOFA (sitat slutt).»

Advokat Lindalen/Haavind Vislie gir kommunen den klare anbefaling at man ikke bør inngå kontrakt med «Delta» før det er foretatt en nærmere avklaring i forhold til eventuelle brudd på regelverket om offentlige anskaffelser.

Betenkningen ankom rådmannen 15.11.05, hvoretter kopi umiddelbart ble overlevert ordføreren. Han hadde da allerede invitert sivilarkitekt Siri Rørholt til å presentere vinneren Delta i kommunestyremøte den 22.11.05. Den 18.11.05 skriver Per Rygh brev til Hemne kommunestyre der han sterkt anmoder om at kommunen slutter opp om vinneren (!)

Det er overveiende sannsynlig at Rørholt (og Rygh) den 22.11.05 hadde god kjennskap til betenkningen fra Haavind/Vislie. Vi var kun tre–fire i salen den 22.11.05 som kjente til den, mens kommunestyret ikke fikk noen som helst orientering om de problemene man holdt på å vikle seg inn i. Det var derfor ikke særlig hyggelig å være tilhører til Rørholts presentasjon, der hun ikke nøyde seg med en i overkant lovprising av vinneren, inklusive lysbildeshow om tidligere meritter, men også raljerte nedsettende om «taperen».

NALs konkurransesekretær Per Rygh utviste for øvrig under hele prosessen stor iver etter å komme med støtteerklæringer til fordel for «Delta» nærmest hver gang saken var til behandling i Hemne. Hadde en saksbehandler i min organisasjon, som jeg kjenner bedre enn NAL, gjort noe tilsvarende i en sak med interessemotsetninger mellom to medlemmer, ville vedkommende temmelig raskt ha pådratt seg et betydelig problem.

I det senere møtet i plannemnden ble det enighet om å innhente en juridisk betenkning nr to før man tok endelig standpunkt. Denne ble utarbeidet av kommunens faste advokatkontor, som i notat av 16.05.06 på fritt grunnlag kom til samme konklusjon som advokat Lindalen.

Det hører med til historien at halve juryen, bestående av ordfører og de to fagjurymedlemmene, sammen med gjengangeren Per Rygh i september -06 troppet opp på kommuneadvokatens kontor for å få ham til å ombestemme seg. Det greide de ikke. De greide heller ikke å unngå at dette «gruppemøtet» ble kjent, da advokaten sendte referatet til meg.

I plannemndas siste møte fikk undertegnede flertall for at «Delta» ikke kunne vinne konkurransen, og at kommunen etter dette tok sikte på å inngå kontrakt om prosjektering av arkitekt Sørlis forslag Elvebølgen. Ordføreren forlangte protokolltilførsel om at vedtaket ikke skulle effektueres, da han kom til å omgjøre vedtaket i førstkommende kommunestyremøte. Undertegnede etterkom ikke dette, og sendte dagen etter melding om vedtaket til alle deltakerne, med en frist til klage på 14 dager. Fristen utløp samme dag som nevnte kommunestyremøte, uten at det kom inn noen klager, ei heller fra L2 (Delta).

I kommunestyremøtet fikk ordføreren flertall for å omgjøre plannemndas vedtak, sivilarkitekt Sørli stevnet deretter kommunen for retten, og resten av historien kjenner de fleste.

I tingrettens domsslutning står det blant annet at «juryens vedtak om å kåre L2 Arkitekter AS sitt forslag «Delta» til vinnar ... er ugyldig. Sørli arkitekter AS og forslaget «Elvebølgen» står dermed att som den einaste vinnaren av konkurransen. Hemne kommune er bunden av plannemnda sitt vedtak .... om å innleie forhandlingar med Sørli arkitekter AS om detaljprosjektering av nytt rådhus i Hemne kommune.»

Kommunen anket saken til lagmannsretten, men endte opp med et utenomrettslig forlik som ble kostbart for kommunen. Selv om tingrettens dom formelt ikke er rettskraftig på grunn av forliket, vil den etter min vurdering bli tatt frem og hensyntatt i senere lignende saker. Dommen er klar og logisk, og ingen av de mange juristene jeg i ettertid har diskutert saken med, har kunnet se for seg et annet utfall.

Hva bør man så lære av Hemnesaken?

Private og offentlige tiltakshavere henvender seg til arkitekter og til NAL for å få profesjonell og pålitelig rådgivning. Denne rådgivning kan ofte komme inn på juridiske problemstillinger. I Hemnesaken har vi sett at rådgivningen fra både NAL ved Per Rygh og fagjurymedlemmene har påført Hemne kommune store og meget kostbare konsekvenser. Det er avgjørende i framtida at arkitektene og deres organisasjoner er seg bevisst det juridiske alvoret i sin rådgivning og at man ikke tiltar seg større juridisk og annen kompetanse enn man har grunnlag for. Tettere samarbeid over faggrensene er alltid en fordel, også i forhold til jussen.

Det skal være høyt under taket når det gjelder plan- og designkonkurranser, formålet med konkurranse er å hente ut mest mulig kreativitet. En jury er imidlertid ikke suveren i sin skjønnsutøvelse. Det må settes en grense mot vesentlige avvik, og man må være bevisst på å styre unna minstekravene i konkurransegrunnlaget. Når oppdraggiver sier to etasjer, betyr det ikke tre. Dersom grunnlaget klart og tydelig setter 80 kWh/m2/år som minstekrav, skal man etter min vurdering være svært varsom med å overse også dette.

NAL synes å ha betydelige interne problemer. Om det har sin årsak i organisatoriske, kulturelle eller personlige forhold har ikke jeg kjennskap til, men rette vedkommende bør ta de rette grepene snarest. Herr Rygh nevnte for meg en gang at hans støtte til vinneren var en helt selvfølgelig praksis som bygget på en mer enn 100 år gammel konkurransekultur. Kanskje er det på tide at man nå løfter blikket for å se om verden har forandret seg en smule i løpet av disse årene.

Kyrksæterøra 03.04.2009.

Med vennlig hilsen

Leif Lie
Fhv rådmann i Hemne
Fhv forbundsleder Norges juristforbund