Arkitektnytt

Sørli Arkitekter AS i Trondheim mente at de vant en arkitektkonkurranse om nytt to-etasjers Rådhus for Hemne kommune. Det gjorde ikke kommunen, som med Norske arkitekters landsforbund (NAL) som «rådgiver» i stedet valgte en vinner som hadde tegnet tre etasjer. Sørli gikk til rettssak, vant over uretten i Tingretten, men kommunen anket med NAL som heiagjeng. Fadesen kostet til slutt den lille kommunen nesten to millioner forlikskroner med mer. NAL ble en kostbar rådgiver og har vært feig og tiet i hjel saken i egne publikasjoner.

I disse dager diskuteres formene for arkitektkonkurranser heftig i Oslo-pressen i forbindelse med utlysingen av begrensede arkitektkonkurranser for nye bygg for Munch-museet og Deichmanske bibliotek i Bjørvika, Oslo. NAL må lære av Hemne.

Konkurransegrunnlaget for Hemne rådhus slo fast at det skulle konkurreres om et rådhus med maks to etasjer. NAL sin begrunnelse for å gi blaffen i dette var at arkitekter måtte gis visse friheter for at de kreative krefter skulle slippes løs. Dette, mente NAL, hadde mange ganger ført til gode løsninger.

Per Rygh i NAL frontet denne vide tolkningen av konkurransereglene, men han forregnet seg fordi EUs Innkjøpsdirektiv er trådt i kraft. Det regulerer konkurranse og innkjøp. Jeg skrev en artikkel om dette i Økonomisk Rapport 5/2007 med bakgrunn i egne erfaringer om mangelfull etikk i bedømmingen av de internasjonale konkurransene om Konserthus i Stavanger og Kristiansand, samt Europas mest energieffektive næringsbygg i Bjørvika. I alle disse konkurransene var retorikken klar: Det som stod sentralt i Bjørvika, var energieffektivitet. Det samme var ett av fem bedømmingskriterier i Stavanger og Kristiansand. I tillegg ønsket man der fyrtårn/signalbygg. Presidenten i NAL, Gudmund Stokke, vedgikk senere overfor Arkitektnytt at det i Bjørvika i praksis bare var to bedømmingskriterier: arkitektur og energieffektivitet.

Vi vet nå hvordan det gikk. I Stavanger valgte man seg en vinner uten noen henvisning til energi og miljø, bortsett fra en svær olje- eller gassfyringsrøykpipe ved inngangspartiet. Det er klart at slikt «selger» i en fossilt finansiert by som Stavanger. I Kristiansand overså juryen fullstendig miljøkriteriene.

I Bjørvika var kravet at byggene måtte dokumentere å ha et lavere energibehov enn 80 kWh/m2/år mot normen, mellom 180–250. Juryen som også her – som i de to overstående konkurransene – var ribbet for miljøkompetanse med sterk stemme, valgte en glassboks som et trenet øye, med energikompetanse i hjernemassen bak, på tretti sekunder kunne se ikke ville nå kravet på maksimum 80 kWh/m2/år. Det ble kontrollregnet av en uavhengig instans, SINTEF, til cirka 200.
Når man deltar i en internasjonal arkitektkonkurranse om så store bygg, bruker de seriøse aktørene mellom en halv og halvannen million kroner i form av tid og utgifter for hvert forslag. Det er en tung, risikofylt investering. Terskelen for å bli herset med av NAL og inkompetente juryer, burde følgelig være høy. Men det var den ikke. NAL – igjen ved Per Rygh – syntes tydeligvis at Bjørvika-konkurransen var grei. At andre deltakere, som undertegnedes eget team (Aten, London, Stavanger), leverte det programmet bad om og dokumenterte energibehov på ned mot 20 kWh/m2/år, med sjanse for faktisk å fortjene tittelen «Europas mest energieffektive næringsbygg», ble oversett av den energiinkompetente juryen.

Vi mente det burde bli debatt av slikt og fikk en del pepper for det. Vi var sure tapere, mente Per Rygh. Hva er det da som får NAL til å tro at arkitekter ønsker å være synlige i mediedebatten når man av sine egne blir stemplet som sur taper i media bare man uttaler seg om en sak man er uenig i, og en sak som faktisk burde være en sak? NAL og Per Ryghs stigmatisering av mennesker er uverdig og fører bare til at det blir enda tausere i media. Det er jo en grunn til at arkitektstanden holder kjeft. Det lønner seg faktisk. NAL og Per Rygh har derved oppnådd det de tilsynelatende ønsker: å dempe kritikken – mot dem selv.

Dordi Gjønnes (NHO) heter en av Norges fremste spesialister på EUs konkurranselovverk. Etter at Ukeavisen Ledelse tok stafettpinnen fra Økonomisk Rapport sin artikkel og luftet saken med Gjønnes, var hun helt klar: Man kan ikke bruke slik tekst som NAL har gjort i Bjørvika og så ignorere den i bedømmingen. Det er ulovlig. Selv ikke dette imponerte Per Rygh, han mente at arkitekter er tilnærmet hevet over loven og må få boltre seg nokså fritt.

Tre nye elementer er nå tilført saken siden sist:
1. Hemne Rådhus har blitt påført millionutgifter takket være rådene fra NAL, og Rådhuset blir neppe bygget. Jeg kan ikke se at NALs publikasjoner har tatt fatt i dette. Saken er tiet i hjel… av NAL. Arkitekter skal altså ikke lære av dette. Sivilarkitekt Aage Sørli, som tok belastningen ved å gå til rettssak mot en viktig oppdragsgiver, for derved å skape en slags presedens og lære NAL en lekse, bør få honnør for å ha oppdatert NALs praksis i tråd med etiske retningslinjer og europeisk konkurranselovgivning. Han burde omfavnes av alle landets arkitekter som konkurrerer gratis hvert år og hvert år blir lurt av formuleringer i konkurranseprogrammet, formuleringer som ofte er honnørord som det ikke tas hensyn til under juryeringen
2. Konkurransekomiteen i NAL har endelig innsett hvor galt det er å arrangere konkurranser om arkitektur/miljø/energi uten at juryen har kvalifisert miljø/energikompetanse i juryene som NAL oppnevner. Derfor har NAL via sine publikasjoner invitert arkitekter med slik kompetanse til å søke deltakelse. Om noen meldte seg, vet jeg ikke. Det er kun fire-fem slike arkitekter i Norge, med relevant kompetanse og samtidig prosjekteringserfaring. Da jeg selv er en av disse og ikke har fått noen henvendelse, har jeg informert NAL om at de jo vet hvem som er aktuelle, og de kan jo bare kontakte dem/oss i stedet for at de skal søke som om det var opptaksprøve til første studieår på en arkitektskole.
3. Skandalen i Bjørvika med Europas nå desidert ikke mest energieffektive næringsbygg er igjen, etter litt rabalder, kontrollregnet av et nytt uavhengig kompetansemiljø. Energibehovresultat: cirka 240 kWh/m2/år – eller tre ganger minstekravet (80) for overhodet å bli vurdert, ifølge konkurranseprogramteksten! Fremdeles forholder NAL og Per Rygh seg tause.

Noen av oss er fremdeles opptatt av at NAL må praktisere et minimum av etisk anstendighet for at Norge som vertsland for internasjonale arkitektkonkurranser skal bli tatt på alvor, og for å unngå det motsatte, at vårt omdømme svekkes. Selv om det blir færre og færre av oss som tør å uttrykke kritiske meninger offentlig, fordi det «har sin pris» å «rock the boat» eller å «virvle opp støv» i NAL-korridorene, hvor man risikerer å bli uthengt som «sur taper», er det kanskje nå viktigere enn noen gang at noen andre tar fatt i dette. Norge skal være vertskap for svære internasjonale konkurranser fremover, og de etiske retningslinjene som dette medfører må tas på alvor. Hvis ikke nåværende ledelse i NAL skjønner det, må den erstattes av folk som har oppdatert kunnskap, inklusiv kunnskap om europeiske konkurranselover, som Innkjøpsdirektivet, juridisk innsikt og evne til å tenke etisk.

Blomster og takk til Sivilarkitekt Aage Sørli. Per Rygh og Konkurransekomiteen anmodes om å melde seg på et kurs om konkurranselovgivning straks, før ytterligere skade skjer.