Arkitekter som skriver
Det er ikke mange år siden det var bortimot et skjellsord. Nå ønsker man flere av det slaget. Ingvar Mikkelsen skriver. Det er bra. Redaktøren i Arkitektnytt redigerer. Så er det noe som heter folkeskikk og ikke går under noen form for redaktørplakat. Jan Carlsens nedsettende bemerkninger og formelle svar synes jeg eksisterer utenfor folkeskikken. Muligens innenfor plakaten. Enda verre er det med Per Ryghs gjennomgang av feil.
I aviser og tidsskrifter hadde man, oftere før en nå, noe som het desken. Desken passet på språket og riktigheten i det som var skrevet. Ingvar Mikkelsen er ikke den eneste som har vært utsatt for revidering og redigering. Jeg skrev for noen numre siden en lengre epistel om «Risk». Den ble omarbeidet av den forrige redaktøren, Bente Sand. Epistelen står underskrevet med mitt navn, men jeg har ikke skrevet den. Glem plakaten. Folkeskikken skulle tilsi at man sendte forslaget til redigering til skribenten. I mitt tilfelle ble ikke epistelen bedre. Kortere. Det kunne jeg gjort selv. Og noe bedre. Utvilsomt. Det er ikke uvanlig at man blir bedt av en redaktør, eller medarbeider, i Arkitektnytt, og i andre media, om å begrense seg. Det blir en situasjon der man er sin egen redaktør. «Ikke mer en 4500 tegn.» Den er grei.
Det ugreieste jeg selv har opplevd fra Josefines gates side, er fra en gang jeg var blitt spurt av Aftenposten om å være deres arkitekturkritiker. Dette er noen år siden nå. Jeg reiste fra Trondheim til Oslo, på egen bekostning, entusiastisk på vegne av arkitekturen og kulturen. Jeg skrev, om jeg ikke husker feil, tre arkitekturkritikker. Det ble slutt med den siste. Den var om Veritas’ nybygg på Høvikodden, den første delen. Overskriften jeg satte var «Dovregubbens labyrint». Jeg fikk et to A4-siders utskjellende brev fra NAL «fordi jeg ikke hadde nevnt arkitektenes navn». Lund og Slaatto, som så vidt jeg forstod, hadde bedt NAL om å skrive brevet. «Men det er jo vår skyld,» sa kulturredaktøren i Aftenposten. Det som kunne vært et notat til meg og til Aftenposten, ble en utskjelling. Det viste seg nok enn gang at arkitekter som skriver, er langt fra hellige, snarere paria, og at man skal beskytte seg godt når man skriver om arkitekter og bygninger. I hvert fall ha et fast utkomme. Hva ble det til? Å skrive arkitekturkritikk er svært ubehagelig. Man gjør det ikke. Slik blir arkitektur «infotainment».
Jeg tror «Huset», det vil si Josefines gate 34, skal passe seg vel for å bli seg selv nok og smålig. Jan Carlsen skulle assistert Ingvar Mikkelsen, ikke «redigert» han, og Per Rygh skulle spart seg å være smålig. Dét er folkeskikk, og muligens ikke oppførsel ifølge «plakaten».
Når jeg skriver for Arkitektnytt, forventer jeg vennlig hjelp fra «Husets» og Arkitektnytts side, ikke uthenging og en redigering man ikke får kjennskap til før det man skrev/ikke har skrevet, står på trykk.