Arkitektnytt

BIG måtte nylig tåle kritikk i den engelske avisen The Guardian for deres økoturismeprosjekt i Brasil. BIG-grunnleggeren Bjarke Ingels er avbildet smilende ved siden av Brasils klimafornektende og regnskogbrennende president Jair Bolsonaro.

For fristende til å la være

Problematikken er i dette tilfellet satt på spissen, men diskusjonen om arkitektens etiske ansvar for prosjektenes premisser kan fint overføres til norske forhold. I vår egen bakgård rives Y-blokka, kulturbygg tømmes uten plan for videre bruk, og umistelig natur må vike for å gi plass til prosjekter som markedsføres som miljøprosjekter fordi de kan smykke seg med en miljøsertifisering eller plusshusdefinisjon. 

Det paradokset ser tilsynelatende ikke ut til å plage arkitektene nevneverdig. Utfordringen er at prosjektene frister. De gir muligheter til å skape spennende, eksperimenterende og prestisjetung arkitektur. De sikrer de ansattes lønningsposer og kanskje finansierer de viktig innovasjon. Det gjør det vanskelig å stå imot.

Ingen tvinger oss

Men hvor går grensen? Når blir vi nyttige idioter? Arkitektenes svar er litt for ofte som i oljebransjen: «Hvis ikke vi gjør det, vil noen andre gjøre det. Og vi gjør det jo tross alt litt renere og bedre enn de andre, gjør vi ikke?» Men spørsmålet er om fremtidens generasjoner vil akseptere den forsvarstalen. 

Arkitekter er flinke til å snakke om hvordan vi bygger. Men når det kommer til hva vi bygger, for hvem og ikke minst hvorfor vi bygger, er vi ikke like pratsomme. Det er ikke vår oppgave, tenker vi kanskje. Og vi trenger jo oppdrag. Vi velger å glemme et kraftfullt virkemiddel som ansvarliggjør oss enten vi vil eller ikke: Som samlet stand kan vi si nei, eller sette noen betingelser.

Et minefelt

Det handler om integritet og hvordan vi ser på oss selv. Utnyttes vi av grønnvaskere eller er vi reelle endringsagenter? Jeg synes vi må snakke mer om samfunnsoppdraget vårt og det særskilte ansvaret vi har for det grønne skiftet i dette perspektivet.

Ja, det er et minefelt. Det er komplekst. Og det finnes ingen enkle svar. Men når grønnvasking er en alvorlig trussel mot klimaet, skylder vi barna våre å være ærlige med oss selv og ta debatten. For BIGs brasilianske eventyr er ikke det siste vi kommer til å se av den slags.

Jeg støtter Kai Reavers innlegg fra siste utgave av Arkitektnytt. Det kan være lurt av norske arkitekter å ta diskusjonen før diskusjonen tar oss. Jeg vil oppfordre NAL til å sette i gang denne debatten. For som Reaver skriver, må dette gjøres ved at standen står samlet. Dette er en mulighet for NAL til å styrke sin rolle som den som samler oss.