Arkitektnytt

Som arkitekter kommer de fleste av oss opp i situasjoner hvor kolleger er i ferd med å gå inn i vårt sted i utvikling av et prosjekt. Det ser ut til å bli vanlig og arkitektene har blitt tvunget til å akseptere dette. Det håndteres delvis via varslingsplikten i det etiske regelverket i NAL. Tema om videreføring av prosjektering er behandlet grundig i Arkitektnytt 11-2018, og senest av leder av NALs komité for etikk og tvister i Arkitektnytt 3-2019.

Et annen side av samme sak er når verket er fullført, tiden går og det er tid for transformasjon, rehabilitering og utvikling i samsvar med nye krav til bygget, eller at bygget har fått en endret funksjon. Opphavspersonen lever i beste velgående. Er klar til å bearbeide livsverket sitt etter de nye kravene. Men, nei, arkitekter som har skaffet seg plass ved utviklerens bord, sender varsel og tror at alt er i orden. Men etikk mellom kolleger er mer, og burde være mer enn varsling og svar.

I slike tilfeller hvor verket faktisk er fullført, vil opplevelsen av å bli skjøvet til side være ydmykende og smertefull. Og personlige reaksjoner kan være mye sterkere enn ved en overtakelse i en prosjekteringsfase. Mange reagerer med likegyldighet og apati. Mange er på grunn av tiden også blitt eldre og orker ikke å stå i kampen. Den som overtar må forstå dette og opptre deretter.

Den som overtar må opptre respektfullt overfor opphavspersonen – en epost eller en sms er ikke det. Ikke nøle med å ta muntlig kontakt, selv om det er mest bekvemt med en melding. Den som overtar bør oppsøke opphavspersonen eller innby til samtale og eventuelt samarbeid om det skulle ligge til rette for det.

Den som overtar må opptre respektfullt overfor byggverket. Først og fremst for å sikre seg kunnskap om byggverket. Kunnskap som ikke kan leses ut av bygget selv. Kunnskap som ligger i opphavspersonens dypeste bevissthet. Nettopp for å sikre at verdier føres videre. Så lenge arkitektur er å skape kvalitet og, like viktig, å sikre kvaliteten, må dette bli et prinsipp for alle arkitekter som kommer i en situasjon hvor de skal bearbeide en kollegas byggverk. Har byggverket «verkshøyde», slik åndsverksloven definerer det, krever det særlig aktsomhet fra den som skal bearbeide byggverket.

Jeg og mange andre arkitekter møter denne utfordringen flere ganger gjennom yrkeslivet og i pensjonisttilværelsen. Både som opphavsperson og overtaker. Som overtaker kan man synes at byggverket ikke har spesielle kvaliteter, og ønsker å tilføre det nye. Noen ganger er man klar over at byggverket har spesielle høye kvaliteter og har likevel tro på å klare å videreføre og utvikle kvaliteten ved egen hjelp.

Men uansett er nøkkelen samtale for å unngå frustrasjoner og konflikter. Høy etisk standard mellom kolleger angår arkitektene og behøver slett ikke involvere eiere, byggherrer eller moderne utviklere. Det kan synes som disse ikke forstår problemstillingen. Da har de heller ingen ting å bidra med i saken.