Arkitektnytt

Det handler altså om å bli løftet opp og inn i politikken, og i dette tilfellet inn i det italienske Senatet.Han har nå på en måte kommet i samme klasse som sin gamle partner Richard Rogers, som allerede 1981 i ble adlet av Dronninga som Baron Rogers, of Riverside. Senator Piano sier i et intervju at livet ikke vil endre seg særlig, og at han vil fortsette med sin internasjonale praksis. Senatorlønna, på nesten 2 millioner kroner årlig, vil gå til å engasjere en gruppe entusiastiske og unge kolleger. De skal jobbe med å utvikle ytterarealene i italienske byer. Han har stor tro på at godt gjennomtenkte revitaliserings-prosesser kan gjøre underverker her.

Selv om han er en gammel venn av Beppe Grillo, som startet 5-stjerners-bevegelsen, har han ikke valgt side i Senatet; han har ikke særlig tro på verken høyre, venstre eller Grillo, men er mest interessert i realiteter. Og da mener han trolig sitt pereferi-prosjekt. Da han møtte i Senatet, ble han kraftig angrepet av et par av Berlusconis våpendragere. En lakonisk reaksjon fra Senatoren var at han er vant til å få kjeft på byggeplasser av de som må følge tegningene hans der, og at denne politiske overhøvlinga var som en ren velsignelse å regne.

At det ikke er helt uproblematisk å kombinere selv en lett tilbaketrukket politikerrolle med praksis, fikk Lord Rogers kjenne – som for øvrig sitter på Laboursida i Overhuset – da han i 2008 var med på å lansere Architects and Planners for Justice in Palestine (APJP). Han hadde åpenbart glemt at han holdt på med flere fete jobber i New York. I løpet av få dager var presset fra den mektige Israel-lobbyen så sterk at han offentlig måtte gjøre en retrett fra kampanjen for ikke å bli helt arbeidsløs. Dette er en glimrende illustrasjon på hvorfor praktiserende arkitekter vanligvis ligger så lavt og er så vanskelige å oppdage i det politiske landskapet – kanskje spesielt her hos oss på oljeberget.

 

Sven Erik Svendsen