Arkitektnytt

Jeg mener at det er vanskelig å skille arkitektprofesjonen fra arkitekturen, og ganske særlig på det området Dokk Holm tar utgangspunkt i: konkurransene. Han er jo enig i at det var en håpløs konkurranseform. Jeg vet ikke hva han syns var det verste, men konklusjonen slutter jeg meg til. I utgangspunktet ble et krevende program for en kompleks og diskutabel bruk av tomten lagt opp som en totrinns-konkurranse, men viste seg å være tretrinns i og med Statsbyggs fordekte håndtering av siste fase.

Når den endelige avgjørelse falt ned på det forslaget juryen hadde utpekt som det beste, kan vi si det endte godt. Men vil det alltid gå slik? Hensikten med Statsbyggs handlemåte er vel nettopp å spre usikkerhet om det endelige valg. Hvis metoden aksepteres, kan det bane vei for en rekke uønskete konkurransevarianter.

I denne problemstillingen er det hensiktsløst å skille mellom arkitektene, profesjonen og arkitekturen. Alle er skadelidende. Arkitekturen fordi juryen og dens rådgivere ikke har oppdragsgiverens tillit til å avgjøre konkurransen. De gode resultater skyldes i de fleste tilfeller et tillitsfullt samarbeid mellom alle parter. Arkitektene er skadelidende fordi de tvinges inn i en prosess hvor det kreves uforholdsmessig mye arbeid i konkurransefasen, med stor usikkerhet for videre oppdrag.

NAL er selvsagt interessert i arkitektene. Hvilken yrkesorganisasjon er ikke interessert i sine medlemmers mulighet for å utøve yrket under alminnelig godtakbare betingelser? Og særlig når det gjelder offentlige konkurranser som fanger bred interesse, som ofte gjelder særlig krevende oppgaver, hvor de innleverte prosjekter gir grunnlag for engasjement og sterke ytringer om «disse arkitektene» og arkitekturen, og det endelige resultat kan være avgjørende for vinnerens omdømme og videre karriere.

For nær sagt alle praktiserende arkitekter er konkurranse i en eller annen variant en forløper for oppdrag. Konkurransenes faglige, formelle og moralske kvalitet varierer, likeså arkitektenes evne til å si nei takk til de verste. Hittil har de verste funnet sted innenfor privat sektor.

I samme utgave av Arkitektnytt etterlyser NALs president Kjersti Nerseth medlemmenes synspunkter på konkurranseinstitusjonen. «Skal vi kjempe for konkurranseinstitusjonen?» Jeg antar at hun særlig sikter til offentlig sektor, og gjennomføring av plan- og designkonkurranser som ligger innenfor innkjøpsregulativets bestemmelser. Svaret på presidentens spørsmål må være JA.

Det er vesentlig for et sunt konkurransemarked at offentlige tiltakshavere, og i særlig grad statsinstitusjoner, går foran med sterk ryggrad og faglige ambisjoner når det gjelder gjennomføring av konkurranser.

I regjeringens arkitekturpolitiske dokument «arkitektur.nå» sies det at staten skal være et forbilde, og at arkitektkonkurranser skal bidra til å løfte kvaliteten på arkitekturen. Statsbygg har gjennomført mange gode konkurranser, nå ser det ut som om de ønsker å gjennomføre prosedyrer som anskaffelsesregulativet ikke nevner, og derved ikke forbyr. Det er trist.

Statsbygg hevder at deltagelsen ikke har avtatt. Men det blir stadig flere arkitekter, og antagelig stadig flere som deltar for første og eneste gang. Det vises til at rangeringen må vektlegge firmaenes egnethet. Prosjektenes lønnsomhet og byggbarhet er selvfølgelig viktig. Men vekttallmetoden på prosjekters og arkitekters egnethet er diskutabel. (Det forekommer neppe ofte at en god idé og et godt prosjekt er lansert av en dårlig arkitekt.) Statsbyggs dårlige erfaring med at 2. og 3. premievinneren forsvinner dersom de ikke forpliktes gjennom en parallell forhandlingsrunde etter juryeringen, tjener arkitektene og konkurrentene til ære. Det er nesten utrolig at Statsbygg innrømmer problemet. Det står ikke til troende at landets største byggherre ikke kan lande en forhandling om oppdrag med en konkurransevinner på et nivå som begge parter finner akseptabelt.

Konkurranseinstitusjonen har en sterk historie i norsk og nordisk arkitektur. Den omfatter dokumentasjon både om gode arkitekter og god arkitektur. Det er gode grunner til å føre denne historien videre. Hvis oppdragsgivere, med de offentlige i spissen, vil endre dette med innføring av prosedyrer som reduserer juryens ansvar og betydning, og legger tilsvarende større vekt på forhandlinger i det lukkete rom, er det fare for at både arkitekturen og arkitektene blir ofre.