Arkitektnytt

Jeg har drevet et lite arkitektkontor siden 1990. Jeg har også jobbet i kommuner og fylke, og har slik sett opplevd arkitektbransjen og vært deltager på begge sider av bordet. Jeg har også slik sett vært «innkjøper» av arkitekt- og plantjenester, og også hatt prosjektledelse for store tiltak og planprosesser. Arkitektnytt 03/12 hadde fokus på bransjeendringer, og mye av dette samsvarer med mine erfaringer siden jeg ble uteksaminert i 1986.

Det som setter rammene for vår yrkesutøvelse er plan- og bygningsloven, med tilhørende forskrifter, rikspolitiske bestemmelser, veiledere, andre sektorlover – med tilhørende forskrifter, ulike regjeringers forventninger og satsingsområder. Håndbøker fra Statens vegvesen, Arbeidstilsynet, departementer, direktorater. Fylkesplaner, kommuneplaner, reguleringsplaner, kystsoneplaner, verneplaner, planstrategier, handlingsplaner og nasjonale mål.

Jeg har vært vitne til at lover, regler og forskrifter endres i et økende tempo (noe som gir lite forutsigbarhet og gjør at kunnskap raskere må oppdateres). Vi har også sett juristenes inntog i plan- og byggesaker, både når det gjelder uttalelser, vurderinger og klager – på begge sider av bordet. Offentlig saksbehandling dreier seg mer og mer om lover, paragrafer, lovtolkning og skjemaer, der hovedfokuset synes å være og ikke få skylda om noe skulle gå galt. Vi må utrede mer, for sikkerhets skyld, selv om det ikke har beslutningsrelevans.

Det har de siste 15-20 år vært en klar dreining mot at ansvar flyttes bort fra det som egentlig skulle være kontroll- og ansvarsorganet (det offentlige), til den private søker eller tiltakshaver. Jeg har vært på kurs hvor foredragsholdere advarer oss arkitekter på det sterkeste mot å være ansvarlig søker: Du får ansvar og skylda for alt, ta deg i hvert fall godt betalt. Dette har vi fått merke på premien på ansvarsforsikringen. Likevel øker bemanningen i offentlig sektor, og likevel klages det over stadig lengre saksbehandlingstid.

Det tas til orde for profesjonalisering av arkitektene (underforstått at de ikke er profesjonelle), og at løsningen er store bedrifter etter konsernmodellen. Er dette profesjonalisering – er det ikke byråkratisering? Privat sektor går samme vei som offentlig, der man ender opp med store «vesener».
Min erfaring med slike store bedrifter og «vesener» er at ansvar pulveriseres, kostnadene øker, ting tar lengre tid, og man risikerer å få ny «saksbehandler» midt i prosessen. Min erfaring er ikke at kvaliteten har øket, og med kvalitet mener jeg det vi arkitekter kan: planlegge, skape ideer, gode byrom, spennende byggverk som sier noe, har en idé, en mening og et innhold.

Min store frustrasjon er at jeg nå bruker 70 prosent av tiden for min yrkesutøvelse på juss, skjemaer, søknader, til å sette meg inn i nye regler, og å vente på offentlig forvaltning.
Kreativitet premieres ikke i et slikt system, og må i praksis kanaliseres til et mindre bolig- eller hytteprosjekt, slik at man ikke går i veggen. Når alle offentlige høringsinstanser, etater og utvalg har sagt sitt, alle lover og forskrifter er oppfylt, risiko- og sårbarhetsanalyser, konsekvensutredninger er gjennomført, sitter man tilbake med et minste felles multiplum fjernt fra opprinnelige visjoner og bærende ideer, et stusselig resultat som verken er fugl eller fisk, som kan vedtas og gjennomføres, med ønske om god jul og godt nytt år.

Da jeg begynte i planavdelingen i kommunen i 1986, var vi tre arkitekter, hvorav to by- og regionplanleggere. Vi produserte kommuneplaner, reguleringsplaner, og behandlet større byggesaker. Nå er det ingen arkitekter, og liten/ingen egenproduksjon, byggesaksbehandlingen blir mer og mer overtatt av jurister, og kommunen må kjøpe kommune- og reguleringsplaner fra konsulentfirmaer. Hvor blir det av eierskap og lokalkunnskap? Blir det bedre planer, byrom og byggverk av slikt? Mange har de senere år tatt til orde for at byutviklingen går i feil retning, og at noe må gjøres, men i kommunens administrasjon oppleves det en handlingslammelse.

Av Arkitektnytt fremgår det at 63 prosent av arkitektkontorene er små, og at 84 prosent av arkitektkontorene i Norge har færre enn ti ansatte. Kun to prosent har over 50 ansatte.
Jeg stusser da over at myndighetene med viten og vilje styrer mot en byråkratisering av arkitektbransjen, som innebærer at det snart ikke er mulig å oppfylle alle de kravene som stilles til en arkitekt i et lite kontor. Selv om det advares mot at konsekvensene av en slik politikk vil bli nedleggelse eller «oppspising» av småkontorene, mener man at det er greit, siden arkitektene jo blir mer profesjonelle. Er det riktig å la de største være toneangivende i referansegrupper, når de egentlig bare står for en liten del av Norges samlede «arkitektproduksjon»? Har man glemt at Norge er et langstrakt land? Skal Norge til slutt planlegges og formgis fra fire-fem store konsern lokalisert i Oslo? Er det profesjonalisering at mer grisgrendte landsdeler blir uten lokal arkitektkompetanse?

Byggverk og plangrep som har imponert meg, er ikke produsert av store firmaer (med unntak av Snøhetta), men av små og mellomstore arkitektkontor – og jeg har til gode å se nyskapning i «multidisiplinære foretak». Store europeiske firma vil selvsagt konkurrere med de største Oslo-firmaene, men slik er det da allerede? De store arbeider vel også i utlandet – er det noe galt i det?
Jeg er overbevist om at den lokale arkitekten har sin misjon, og finner det ubegripelig at tilreisende arkitekter fra Europa skal utkonkurrere disse.

Jeg føler meg profesjonell i forhold til det stedet jeg har mitt virke, og dekker et behov de store ikke kan dekke. Det er uheldig om de store skal «spise» de små.

Men. Jeg opplever en gryende motreaksjon; mindre kontorer begynner å snakke sammen om modeller for samarbeid for å fremstå som konkurransedyktige i større og mer kompliserte prosjekter og planoppdrag.
Arkitektene er ikke dårlige formgivere fordi de jobber i et lite firma, som er tilpasset den regionen de har sitt virke. Firmaer i Oslo, Bergen og Trondheim kan utmerket godt være store, men firmaer ellers i byer og tettsteder må nødvendigvis være mindre. Igjen: Lokal- og stedskunnskap. Er ikke det vårt varemerke? Vi ble i hvert fall innprentet det på skolen: Kjenn tomta, kjenn stedet. Jeg tror ikke «multidisiplinære foretak» nødvendigvis gir oss gode byer og tettsteder.

Jeg startet med blyant og tusj, og er nå over i den digitale verden. Det har gått fort, men arkitektene har tilpasset seg. Dette har ikke noe med størrelsen på kontoret å gjøre. Arkitekter har alltid vært arkitekter, og etterspørsel etter og behov for den gode formgiver og idéskaper vil alltid være der. Det hjelper ikke med simsala-BIM, dersom man ikke vet hva man skal bygge.

Har en komité noen sinne utrettet store ting? Har plan- og bygningsetaten i Oslo (som den største i Norge) hatt en heldig hånd om utviklingen av hovedstaden, eller finnes det bedre eksempler på byutvikling fra andre byer? Er størst best? Er ikke det i Texas?

Håper jeg med dette ikke blir utsatt for en multi-disiplinærsak.