Arkitektnytt

Her er man tilfreds med likhet. Åpne landskap i hvitt, grått og sort er det som gjelder. Trenden er godt dokumentert på finn.no. Det er bare å lete opp oversikten over ledige kontorlokaler. Jeg har vondt for å tro at det finnes et sug etter ensartede interiørløsninger i næringslivet. Årsaken er nok heller at arkitekter, konsulenter og interiørmagasiner går i takt.  De har lagt sin elsk på fargeviften for grånyanser og bremser fremveksten av interiørløsninger som gjenspeiler den enkelte virksomhets visjon og identitet.Omorganisering og renovering av lokaler skal gi bedre utnyttelse av arealene, økt effektivitet, økt trivsel og mer samhandling. Når vi disse målene med de løsningene som er toneangivende i dag? Det vi kaller åpne landskap er i realiteten åpne, tomme rom der alt ser helt likt ut: kontorlandskapet, stille-?rommene, pauserommene og personalrestauranten. Finnes det dokumentasjon for at monotoni bidrar til effektivitet, motivasjon og trivsel? I mitt eget arbeid anbefaler jeg følgende:

1)Variasjon

De forskjellige sonene i lokalene skal dekke ulike behov. I kontorlandskapet skal folk tilbringe mye tid, løse oppgavene sine, samhandle med kolleger og delta i et aktivt arbeidsfellesskap.  I personalrestauranten skal de spise godt, lade opp og ha det hyggelig sammen med kolleger.  Stillerommene gir mulighet for å sitte i fred med telefonsamtaler, små møter og oppgaver som krever ro. Gode interiørløsninger må være tilpasset disse ulike formålene, de kan ikke være skåret over samme lest. Når medarbeiderne for eksempel går til lunsj i personalrestauranten, skal de oppleve at de forlater arbeidsplassen og kommer til et annet miljø. De skal ikke føle at de bare har flyttet på seg i kontorlandskapet. Økt trivsel bedrer effektiviteten og reduserersykefraværet. Hvis medarbeiderne går dagen lang i helt like og nøytrale omgivelser, må de dekke behovet for variasjon selv. De går ut til lunsj, de tar en dag på hjemmekontor og så videre.

2)Eget fotavtrykk

Arbeidsmiljøet må være mer enn det som skjer på skjermen foran oss. De store, hvite lokalene må brytes opp, og de må innredes slik at brukerne får et forhold til dem. I tidligere tider plasserte man for eksempel portretter av gamle direktører på veggene.  Dette signaliserte makt, men det brøt også opp tomme flater og formidlet bedriftens identitet og historie. Kontorbedrifter kan etter mitt skjønn lære mye av hotellbransjen. På Thon Hotel Rosenkrantz finnes det en lounge på toppen som skiller seg fra resten av hotellet. Dette er gjestenes egen oase: Her kan man arbeide, slappe av eller ha med seg gjester.  Alle behov er tenkt på. Bibliotekbaren på Bristol illustrerer det samme. Der kan man nyte høye smørbrød og flygel-?musikk i dype sofaer. Det er ingen tvil om at markedet liker konseptet, det er annerledes. Hvorfor ikke lage en jobblounge der med-?arbeiderne kan surfe på nett, lese aviser, konferere med kolleger eller forberede seg til møter?  La interiøret ligne på et gammelt bibliotek, en bar, eller la det minne om Marbella, men gjør det på en måte som gjen-?speiler virksomheten. Da får medarbeiderne lyst til å være på jobben.

3)«Hjemliggjøring»

Når vi innreder våre hjem, er hensikten å legge til rette for kos, hygge og komfort. Relasjonene er tette og samtalene åpnere enn i andre sammenhenger. Selvsagt er det forskjell på arbeid og privatliv, men i de sosiale sonene på jobben ønsker vi å oppnå noe av det vi har hjemme – trivsel og relasjonsbygging.  Arbeidsplassen må ikke oppleves bare som kontor. De sosiale sonene må gjøres komfortable for at de skal fungere, og virkemidlene må være de samme som vi bruker privat – gardiner, tekstiler, farger. Dette er ikke allment akseptert i dag. Det er fort gjort å pådra seg den lett foraktelige merkelappen «putearkitekt.»

4)Fargeglede

Mange er altfor fargeredde. Min erfaring er at modig fargebruk gir energi og utløser ?entusiasme. Det er sammenheng mellom arbeidsglede og produktivitet. Når med-?arbeidernes hverdag gjøres mer fargerik, føler de tilhørighet og stolthet over arbeidsplassen sin. Alle kontorene behøver ikke å være fargerike. Poenget er variasjon: Man må unngå det ensformige. I gjennomgangsarealer kan fargebruken være dristig, det er som vitamin-?innsprøytning i hverdagen. Farger gir liv, og det er en misforståelse at vi skaper fornyelse når hele interiøret gjøres hvitt. De opprinnelige funkisinteriørene var for eksempel svært fargerike. Det er ettertiden som har gjort funkisstilen hvit.

  
5)Gjenbruk

Store summer investeres i kontormøbler og annet inventar uten at det er nødvendig. Med enkle grep kan man beholde det man har: et malingsstrøk, en ny bakplate, en ny topp på skrivebordet. Slik sparer man penger, ivaretar bærekrafthensyn og tryller frem spennende møbler. At interiøret kombinerer nytt og gammelt, er helt uproblematisk. Et skrivebord i bøk med farget topplate er flott.  Også her bør vi lære av hvordan vi innreder hjemmene våre. Vi tenker langsiktig og fornyer litt etter litt. Jeg tror at vi nå står ved et tidsskille. I hotellnæringen og private boliger er det igjen blitt «lov» å bruke farger. Etter å ha vært et skjellsord i en årrekke er begrepet «kos» igjen tatt inn i varmen. Utviklingen går nok i den retningen også i kontormarkedet. Om få år vil vi lure på hva som fikk oss til å gjøre alt likt og grått. Mennesker og bedrifter er jo ikke like, og tilværelsen er jo ikke grå.

 

Trond RamsøskarInteriørarkitekt MNIL