Arkitektnytt

Da byplankonkurransen i Stavanger ble juryert i 1918, var det ingen som så for seg at privatbilen skulle få noen viktig plass i framtiden. Alle reiser skulle selvfølgelig skje på jernbanen. Det var perronger for alle tenkelige formål, alt fra livdyr, vanlige passasjerer og troppeforflytninger. Egne ferjer skulle transportere togsettene over fjorden og nordover mot Bergen. Ser en fram mot 1930 på disse vilkårene, er kanskje tredve perronger passelig. En viktig forutsetning for ny jernbanestasjon i Stavanger i våre dager er prognoser for trafikkøkning på Jærbanen, altså den lokale strekningen mellom Egersund og Stavanger. Denne linjen har i dag dobbeltspor mellom Sandnes og Stavanger og er i praksis mettet av tog. En analyse gjort i 2014 viser en potensiell økning fra om lag tre millioner passasjerer i året til over ti millioner reisende fram mot 2030. Inni disse tallene er det blant annet lagt inn dobbeltspor til Egersund og kraftige fortettingsgrep langs jernbanetraseen. Det er disse prognosene som fører til at perrongene ved Stavanger stasjon må forlenges i retning dagens terminalbygning og dermed utløser skogen av høyhus. 

Hvorfor har et statseid eiendomsselskap mest mulig inntjening på tomtene sine som sitt aller høyeste mål? Her kunne de ha utviklet alternative scenarier med delvis gjenbruk av den eksisterende terminalen, som definitivt er tilpasset omgivelsene. Har de spurt seg hva en jernbanestasjon kan gi innbyggerne? For eksempel av kulturelle opplevelser? Det finnes mange eksempler på at togstasjoner blir kombinert med museum, treningssenter, bibliotek, og ikke bare kjøpesenter. Jazzscene og sykkelverksted, som får plass i dagens togstasjon, er neppe med i Rom Eiendoms planer videre. Så sterk er motivasjonen for å realisere et høyreist kommersielt landskap, at utviklerne overser at prosjektet deres kan vise seg å være bygget på et fata morgana. 

En økning fra tre til ti millioner passasjerer i overskuelig framtid er så høyt, at selv analyseselskapet som står bak prognosen, snakker den ned i dag.Rogaland er i dag blant regionene med høyest ledighet i landet, og flyttestrømmen går for øyeblikket ut av fylket. Tusenvis av statlige arbeidsplasser blir flyttet vekk fra jernbanelinjen når nytt sjukehus blir bygget på Ullandhaug. Rom Eiendom er heller ikke særlig lydhøre for lokale instanser, som da Rogaland Teater på jakt etter ny tomt, fridde til Rom Eiendom og ble blankt avvist. Det er ikke mange nok som går på teater, var svaret. Det heter at historien gjentar seg. Først som tragedie, deretter som farse. Er det i så fall tragedien eller farsen vi nå er vitne til?

Alle jernbanespor leder før eller siden til en sentralt plassert tomt. Eiendomsriket bak Rom Eiendom omfatter togstasjoner, godsterminaler og linjetraseer som i dag blir oppfattet som rene investeringsfelt. 

I Stavanger går jernbanesporet helt inn til hjertet av byen, den vesle pytten kalt «Breiavatnet» på folkemunne. Dragkampen om hva som bør skje på jernbanetomten i framtiden, har pågått i snart et par tiår. I takt med konjunktursvingningene i den oljesmurte økonomien, har storslåtte planer reist seg og falt til jorden. De første planene ble lansert tidlig på 2000-tallet og inkluderte én høyblokk på 20 etasjer. Den gangen ville jernbanens eiendomsfolk beholde stasjonsbygningen fra slutten av 1950-tallet. Det vil de ikke lenger. Den siste planen er, for å bruke Rom Eiendoms egne ord, et forsøk på å lage Stavangers Barcode. Prosjektet jevner hele det eksisterende anlegget med jorden, og planter i stedet en hekk av høyhus.  

Volumskissene har fått hard medfart. Kritikere mener bygningene er for høye, for lite tilpasset om-givelsene og i utakt med resten av sentrumsutviklingen. Hva slags fasader som får speile seg i vannet rundt bredden av Breiavannet, er viktig for byens identitet. Spørsmålet er om ikke Rom Eiendoms planer ligner mer en luftspeiling enn morgendagens vannspeil? 

Hvis en går omtrent hundre år bakover i tid og ser på Rom Eiendoms planer i sammenheng med den togstasjonen som vant byplankonkurransen i Stavanger i 1918, kommer noen interessante perspektiver fram. Vinnerforslaget inne-holdt en togstasjon med ikke mindre enn et tredvetalls perronger, i en by som på det tidspunktet hadde mindre enn 40 000 innbyggere. Det er lett å le av det nå, når vi vet at Stavanger stasjon i dag har tre perronger. At arkitektene bak forslaget, som kanskje aldri hadde vært i byen engang, tenkte stort, er greit nok. Hva slags verden de levde i, de lokale myndighetene som kronet utkastet med seier, er en annen sak. 

Den verdenen er nemlig ikke helt ulik vår egen. Stavanger var i 1918 fremdeles en by som gikk som smurt, ikke på petroleum, men på olivenolje. Under hele første verdenskrig hadde byens hermetikkfabrikker levert sardiner på boks til et hardt rammet Europa. Noen av byens flotteste villaer, før oljealderen, ble bygget i denne perioden. Stavanger fosset framover, og veien til framtiden var lagt med jernbaneskinner. 

Da Barcode-planene til Rom Eiendom for jernbanetomten var i støpeskjeen, var oljeprisen dobbelt så høy som den er nå. Stavanger hadde den høyeste kvadratmeterprisen i landet og var en av de raskest voksende regionene utenfor Oslo. Under slike forhold kommer fort symbolene på velstand fram, for hundre år siden i form av flere titalls perronger og jernbanespor, i våre dager som en gigantisk oppreist strekkode. Mulighetsstudien Rom Eiendom har fått utarbeidet, viser et landskap som kunne vært hvor som helst i verden. 

Bygningene fungerer som en høy mur i sørenden av Breiavannet og sender lange skygger inn i det sentrumsnære grøntområdet. Viktige forankringspunkt i vannspeilet rundt pytten, Rogaland Teater og Stavanger Museum, får et gløtt mellom høyhusene. Hotell, kontor og handel er de viktigste programmene Rom Eien-dom har foreslått lagt til jernbanetomten, foruten jernbanestasjon da. Det er verdt å påpeke at langs linjen inn mot Stavanger stasjon passerer jernbanen Paradis, hvor Rom Eiendom har utviklet tomter til boliger langs jernbanetraseen. Også i Paradis, og enda lenger sør, på Brueland og i sentrum av Sandnes, har eiendomsgiganten møtt massiv motstand fra innbyggere og lokale myndigheter for sine aggressive krav til profitt.