Arkitektnytt

Nå er vi ved AHO, sett i forhold til situasjonen i annen norsk arkitekturutdanning, stolte og glade for at vi har mestere som både lyser og kaster skygge. Det blir verre da Arkitektnytts redaktør hevder at Karl Otto Ellefsen fulgte Shetelig langt på veg: «Vår største utfordring er å få institutt for arkitektur til å leve opp til arven, og bli like forskningsrelevant som de andre institusjonene». Sitatet er feil. Hva i all verden betyr forskningsrelevant og hvilke institusjoner er det jeg snakker om? Er det de eventuelle FoU-arbeidene ved BAS og den tekniske og statistisk baserte forskningen  ved NTNU som er et interessant sammenligningsgrunnlag for virksomheten ved Institutt for arkitektur ved AHO? Og sitatet er revet ut av sin sammenheng. Det jeg pekte på var at AHO har en arkitekturarv å ta vare på, og det er en utfordring å vedlikeholde den attraktiviteten, internasjonale posisjonen og kvaliteten skolen har. Men stadig vekk bør både vi og standen være begeistret over at vi har denne posisjonen. Jeg klarer ikke å se det faktum at svært dyktige arkitekter underviser ved skjermene, på tegnebordet og i modell-verkstedet på AHO, i 1:1 student/lærer eller for den saks skyld 4:8, som noe problem i denne sammenhengen.

Jeg var altså på dette seminaret og hørte helt andre ting. Det blir både en smule uprofesjonelt og etisk noe uforsvarlig å knytte omtalen av seminaret til de problemstillingene som redaktøren er opptatt av, og som kommer så tydelig fram dersom man sammenligner redaktørens leder med bordtalen til Børre Skodvin gjengitt i samme utgave av Arkitektnytt. Arkitekten med stor A finnes ikke i Norge i dag sier redaktøren. Muligens er dette en ønsketenking fra hennes side. Jeg har nettopp opplevd Bjarke Ingels «live» på AHO og sett køene helt ut i Maridalsveien. De finnes tydeligvis med stor A fortsatt i nabolandet.

Jeg har også nettopp vært på seminar om arkitektens rolle i planlegging av byer i den tredje verden, med UN-HABITATs Excecutive Director Joan Clos, tidligere ordfører i Barcelona i en tiårsperiode, i  AHOs styrerom, fylt av studenter og Sverre Fehn, Christian Norberg Schulz, Odd Østby, Per Olaf Fjeld og Kristoffer Apeland som fulgte interessert og bifallende med fra vårt anegalleri av tidligere rektorer. Verden er ikke enkel. Ingen er tjent med fordummende diskusjoner om arkitektrollen og arkitektutdanning.